Bruken av særnamsmyndighet ved utleggsforretning

Abstract

Det er Skatteetaten sin oppgave å fastsette og innkreve merverdiavgiftskrav. Reglene for innfordring av disse kravene fremgår av skattebetalingsloven. Formålet med loven er å sikre at statens inntektsstrøm går som forutsatt, dette skal skje på en effektiv og forutberegnelig måte. Av skattebetalingslovens § 14-3 fremgår det at skatte- og avgiftskreditorene selv kan avholde utleggsforretning for å sikre forfalte skatte- og avgiftskrav. Dette betyr at skatteetaten selv er bemyndiget rollen som særnamsmenn og dermed ikke trenger å forholde seg til den ordinære namsmannen, slik private kreditorer må. Det fremgår av bestemmelsens første punktum at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven får anvendelse så langt de passer. Spørsmålsstillingen som oppstår i den anledning er hva dette innebærer. Da det generelt foreligger lite rettspraksis eller utfyllende juridisk litteratur på området legger forvaltningspraksis dermed en rekke føringer på hvordan regelverket skal forstås av innkrevingsmyndighetene. Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap 7 er utformet med tanke på den ordinære namsmyndigheten og dermed passer ikke alle disse bestemmelsene eller som vil være naturlig at kommer til anvendelse for særnamsmennene. Oppgaven forsøker å redegjøre for de mest sentrale av disse bestemmelsene og se hen til hva som fremgår av praksis og teori med tanke på deres anvendelse. En av de viktigste bestemmelsene her er at et forfalt skatte- og avgiftskrav i seg selv er å anse som et tvangsgrunnlag uten at man trenger å søke dom eller lignende for kravet. Oppgaven går videre til å se på Skatteetaten som særnamsmyndighet, da spesielt nærmere på selve formålet med ordningen og hvorfor dette også ut fra et ressurshensyn er å foretrekke fra Skatteetatens side. I tillegg foreligger det en rekke forhold ved Skatteetaten selv som stiller dem i en særrolle som kreditor, dette eksempelvis ved den ubetingede betalingsplikten som er gitt i skattebetalingsloven § 10-1. Som oppgaven viser foreligger det imidlertid grunner til at dette likevel tolkes noe innskrenkende. Til slutt ser oppgaven på hvorvidt denne hjemmelen medfører at Skatteetaten i praksis bruker utlegg som et innfordringsvirkemiddel og ikke bare for å sikre forfalte krav. Spørsmålet som oppstår i den anledning er hvorvidt praksis her er innenfor rammen av bestemmelsen eller ikke. Mye tyder på at dette er allment kjent innad i etaten og til en viss grad godtatt, men at det er all grunn til å være bevisst på denne problemstillingen.