| dc.description.abstract | Denne oppgave skal belyse hvorvidt en veileder1 i kampgjennomgang kan ivareta
videreutvikling av kampledere2, og samtidig være kollegastøtte ved alvorlige negative
opplevelser. Med alvorlige negative opplevelser menes fysiske og psykiske voldsepisoder
mot en eller flere kampledere i forbindelse med en kamp.
Oppgaven er bygget opp etter den modell som finnes i Andersen og Schwenkes bok
“Prosjektarbeid” (2009: 151-160). Vi har for denne oppgaven innhentet informasjon
gjennom en nasjonal spørreundersøkelse blant Norges fotballforbunds ca. 3000
kampledere og 561 veiledere. Videre har vi gjennomført dybdeintervju med personer
som f. eks Tom Henning Øvrebø, og fordypet oss i litteratur på tvers av fagdisipliner.
I oppgaven har vi sett på flere teorier som ligger innenfor lederutvikling
(Csikszentmihalyi), veiledning (Handal og Lauvås), beslutningstaking (Boyd), og
krisehåndtering (Bjørklund).
Ut fra våre undersøkelser, sett opp mot teorier og egne observasjoner oppleves en økt
nytte av samtalen som følge av bruk av åpne spørsmål, da dette tvinger frem et mer
gjennomtenkt og reflektert svar fra kampledere. Veiledere må på sin side være mer
konstruktive i sin spørsmålstilling. Vi kan heller ikke utelukke at denne formen etter
hvert blir hovedregelen for breddefotballen. Slik vi ser det vil økt bruk av åpne spørsmål
bidra til utviklingen av kampledere.
Det viser seg at majoriteten av kampledere har hatt en alvorlig negativ opplevelse i løpet
av sin karriere. Risikoen for at dette også vil skje i fremtiden er svært stor. Spørsmålet
om veiledere samtidig kan yte god kollegastøtte ved en alvorlig negativ opplevelse er
svært relevant. Både kampledere og veiledere er i utgangspunktet positive til dette, men
det bør vær et klart skille mellom rollene. Den potensielle rollekonflikten vil en veileder
alltid stå ovenfor. Det er mulig å balansere dette, men pr.dd kan vi ikke se at dette er en
ideell situasjon å formalisere eller tungt forankre dette som en del av veilederens
oppgaver. | no_NO |
