| dc.description.abstract | Denne prosjektoppgaven ser nærmere på et forslag fra Skattedirektoratet i 2008 om å innføre omvendt avgiftsplikt innenfor bygge- og anleggsbransjen, men som Finansdepartement forkastet i 2011/2012.
Jeg tar opp argumenter for og imot en slik ordning, og svarer på følgende spørsmål: Bør norsk lovgiver revurdere å innføre omvendt avgiftsplikt på avgrensede stedbundne tjenester innen bygge- og anleggsbransjen for å harmonisere regelverket med andre EU-land?
Den norske merverdiavgiftsordningen ble innført i 1970, inspirert av merverdiavgiftssystemet i EU. Norge er ikke direkte forpliktet å følge EU-reglement, men har allikevel opp gjennom årene frivillig valgt å harmonisere det merverdiavgiftssystemet med EU. Siden merverdiavgiftsreformen i 2001 er det innført omvendt avgiftsplikt på gull, klimakvoter, fjernleverbare tjenester samt innførselsmerverdiavgift. Motivasjonen bak har i hovedsak vært konkurransehensyn eller å motvirke svindel. I alle tilfeller så man til hvordan det ble løst internasjonalt, og spesielt i EU og våre nærmeste naboland.
En ordning med omvendt avgiftsplikt, avgrenset til noen tjenester innenfor bygge- og anleggsbransjen har sine fordeler og sine ulemper. Fordelene er at det til dels kan motvirke svindel, samt harmonisere bedre med EU-regelverket. Ulempene er at det bryter med grunnleggende prinsipper innenfor merverdiavgiftssystemet, nemlig at merverdien beregnes og betales i hvert ledd. I stedet for er vi tilbake på en siste-leddsavgift, som er det systemet Norge hadde før merverdiavgiftssystemet ble innført i 1970. I tillegg blir det større administrative kostnader fordi systemet blir vanskeligere å forstå.
EU har siden 2006 åpnet opp for en videre bruk av omvendt avgiftsplikt som et virkemiddel mot skatteunndragelser. Jeg mener Norge bør undersøke saken på nytt for å se om det er noe vi kan lære av erfaringene fra utlandet. Dermed ikke sagt at vi bør innføre ordningen ukritisk, men jeg synes man burde utrede saken igjen. | en_US |
