Fra silotenkning til samhandling for fellesskapet

Abstract

Dette er en prosjektoppgave i studieprogrammet Consulting ved Handelshøyskolen BI. Vi ønsket å belyse fenomenet silotenkning innenfor egen organisasjon. Vi har tatt utgangspunkt i problemstillingen: Vil mindre silotenkning i ledergruppa i oppvekst og kultur optimalisere arbeidet for sårbare barn og unge? For å belyse problemstillingen har vi sett nærmere på forskning, litteratur og fagfellevurderte artikler sier om fenomenet silotenkning. Vi tok teoretisk utgangspunkt i Jody Hoffer Gittells teori om relasjonell koordinering mellom profesjonelle aktører, supplert med teori fra pensum. Hensikten har vært å belyse kvaliteten på kommunikasjon og relasjonen mellom deltakerne i ledergruppa. Dette ledet oss til vår hovedhypotese: Silotenkning innad i ledergruppa i oppvekst og kultur svekker samhandlingen og tjenestetilbudet til sårbare barn, unge og familier. Framgangsmåten av vår hypotesetesting har blitt beskrevet i metodedelen. Gjennom hypotetisk-deduktiv metode har hypotesesettet blitt utøvd mot empiri samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer før de har blitt analysert og drøftet. I oppsummeringen har vi konkludert med å finne støtte for at silotenkning innad i ledergruppa svekker samhandling og et samlet tjenestetilbud til sårbare barn, unge og familier. Det at problemer ikke løses i fellesskap, men mer tilfeldig mellom enkeltpersoner i ledergruppa, kan medføre at tiltak og hjelp kan bli mer kostbar økonomisk. Det at enkelte løser problemer “over dørstokken” og ikke i fellesskap, kan være opprettholdende faktor for silotenkning innenfor de ulike fagområdene. Relasjoner er til dels gode, samtidig som det avdekkes svakheter i samarbeidet, noe som kan hemme relasjonsbygginga mellom deltakerne i ledergruppa som helhet. Undersøkelsen viste at ledergruppas deltakere ikke kjenner godt til hverandres arbeid. Til slutt i oppsummeringen har vi tillatt oss å komme med noen forslag og anbefalinger til videre arbeid i ledergruppa.