| dc.description.abstract | I denne oppgaven har vi forsøkt å finne kostnader og belyse hvilke effekter investering i velferdsteknologi kan ha innenfor helse- og omsorgssektoren. Problemstillingen handler om investering i digitalt tilsyn og sensorikk, og om dette vil gi økt omsorgskapasitet med mindre eller samme bruk av ressurser som i dag.
Prognoser for befolkningsframskriving for de neste tiårene viser en betraktelig økning av andelen eldre, samtidig som det blir færre yngre i arbeidsfør alder. Vi har tatt utgangspunkt i Stokkbakken omsorgssenter i Levanger kommune, hvor de allerede nå har utfordringer med å få tak i nok helsepersonell.
For å analysere problemstillingen har vi tatt utgangspunkt i teori og erfaringer fra masterprogrammet «Økonomi for beslutningstakere» ved Handelshøyskolen BI.
Trygghetspakker med digitalt tilsyn og ulik sensorikk er allerede etablert i de fleste kommuner i Norge, men det foreligger foreløpig begrenset informasjon om hva slik teknologi faktisk koster, og hvordan hente ut mulige gevinster. Med gevinster mener vi unngåtte kostnader, spart tid og økt kvalitet.
For å regne på kostnader ved investering av velferdsteknologi har vi gjort flere netto nåverdiberegninger med to utvalgte teknologiske løsninger. I alle beregningene finner vi at investeringene lønner seg økonomisk.
Et annet moment som er vel så viktig som de økonomiske beregningene, er kvalitet i tjenestene og det mellommenneskelige aspektet. Her er funnene mer komplekse. Det kommer fram at det er behov for en kulturendring og at kommunen må organiseres slik at ny praksis understøttes.
Når man ser på den demografiske utviklingen sammenholdt med teori, de økonomiske analysene og de kvalitative undersøkelsene, er likevel konklusjonen klar. Det blir ikke et spørsmål om man skal investere i digitale tjenester, men i hvilke og hvor mye.
Vår påstand er at investering i velferdsteknologi ved Stokkbakken omsorgssenter gir økt omsorgskapasitet med mindre eller samme ressursbruk som i dag. | en_US |
