Grensedragningen mellom avgiftsunntatt forsikringsformidling og avgiftspliktige tjenester

Abstract

Omsetning og formidling av forsikringstjenester er ansett som finansielle tjenester, og er unntatt merverdiavgift etter det såkalte finansunntaket i merverdiavgiftsloven1 § 3-6 bokstav a. Forsikringsselskaper har følgelig ikke full fradragsrett for inngående merverdiavgift2 og anses som sluttbrukere i merverdiavgiftssystemet. Selskapene har derfor en interesse av at innkjøpte tjenester klassifiseres som finansielle, for å slippe økte kostnader i form av inngående merverdiavgift. Motsatt har tjenesteyter en interesse av at tjenestene klassifiseres som avgiftspliktige, slik at fradragsretten for inngående merverdiavgift beholdes. Formålet med denne oppgaven er å gjøre rede for grensedragningen mellom avgiftspliktige tjenester og avgiftsunntatt forsikringsformidling. Finansunntaket skal fortolkes strengt, men ikke innskrenkende. For at en forsikringsformidlingstjeneste skal anses omfattet, må forsikringsformidleren kvalifisere som mellommann. Det innebærer at formidlerens formål må være å sette to parter – forsikringsselskap og kunde – i kontakt med hverandre med sikte på at det skal inngås en avtale mellom dem, uten at mellommannen selv har noe interesse i avtalens innhold. Dersom formidleren anses som mellommann, må tjenestene som ytes videre avgrenses mot avgiftspliktige tjenester av mer generell administrativ, økonomisk og juridisk art. I oppgaven er norsk retts- og forvaltningspraksis og praksis fra EU-domstolen forsøkt drøftet i lys av problemstillingen. Videre er det finansregulatoriske regelverket trukket frem som et moment ved avgrensningen av finansunntaket for forsikringsformidling. Som det skal fremgå, er rettskildebildet preget av omfattende nasjonal og internasjonal praksis utviklet over tid.