Hvilke mekanismer i organisasjon, på gruppe- og individnivå, påvirker patruljenes situasjonsforståelse

Abstract

Onsdag 22.april 2010, i en småby i Nord-Norge blir en politimann knivstukket under et rutineoppdrag. Tirsdag 18. Juni 2019 ble en mann skutt av politiet under en pågripelse i Oslo. For å svare på det spørsmålet alle stiller seg etter en uønsket hendelse eller krise, «hvordan kunne dette skje?», så holder det ikke nødvendigvis å se på feil på ett nivå alene. Vi må se på alle nivåer, og på tvers av nivåene. Alle organisasjoner håndterer på en eller annen måte uventede hendelser, men i varierende grad. For å håndtere det uventede kreves det en annen type organisering. Politiet søker å være en High Reliability Organization. En måte å se det på, er at en HRO er en organisasjon som lykkes i å unngå «normal accidents». Vår hendelse fra Nord-Norge kan peke på noen svakheter i politiet som organisasjon. På organisasjonsnivå er det rutiner for å melde inn alt fra store og små avvik i et avvikssystem. Utfordringen ligger i å identifisere selve avvikene på team og individnivået. Dersom de ikke identifiseres, vil de ikke nå organisasjonen. For å identifisere avvik må gruppenivået fungere slik at det best motvirker kognitive feil hos individer. Patruljen i Oslo var fra en samtrent enhet, med et felles minnesystem (TMS), og fremstår mer som et ekte team hvor summen av hver enkelt mer enn helheten. TMS var trolig i langt mindre grad til stede i patruljen fra Nord-Norge, som hadde en mer tilfeldig sammensetning, og det fremgår at individene i patruljen hadde ulik situasjonsforståelse. "Practical drift» er en teori som går på tvers av nivåene. Hvor det som for helheten er en uønsket handling, blir rettferdiggjort av lokalt akseptable prosedyrer, som over tid går over til å bli praksis. Politiet har en grunnutdanning som er lik for alle. Når individer og grupper over hele landet gjør sine lokale tilpasninger på denne, kan det føre til utfordringer når individene eller grupper kobles sammen igjen. Politiets organisering i Norge gjør imidlertid at en form for tilpasninger kan være nødvendig. Standardiseringer bør ikke ses på som oppskrifter for hver enkelt hendelse, men snarere som grunnlag for improvisasjon. Nøkkelen ved en improvisering er likevel en lik situasjonsforståelse, og ikke som konsekvens av ulik trening, og individets egne skjemaer.