Prising av viderefakturering ved felles innkjøp ved konsernintern momsomsetning

Abstract

Mange konsern sentraliserer innkjøpsfunksjonen gjennom et innkjøpsselskap for at tjenester skal tilpasses konsernets behov i sin helhet og at disse anskaffes på sentralt nivå før de viderefaktureres til andre selskap i konsernet. På denne måten sikres effektiv drift og god fakturabehandling. I praksis har det vist seg utfordrende å håndtere avgiftsbehandlingen av viderefaktureringen. Dette fordi noen konsern er usikre på om det i det hele tatt er omsetning, mens andre behandler det som omsetning, men er usikre på om det skal være påslag eller ikke. Jeg mener at en ordning med felles innkjøp i konsern med påfølgende viderefakturering både er å anse som omsetning i merverdiavgiftslovens forstand og at det skal ilegges et påslag på viderefaktureringen. Derav også tittelen på oppgaven. For å underbygge min vurdering har jeg i oppgaven tatt for meg et typetilfelle (figur 1.1) hvor innkjøpsselskapet fradragsfører inngående merverdiavgift ved felles innkjøp og viderefakturerer med utgående merverdiavgift, men uten påslag. Netto verdiproduksjon blir da kr 0 og følgelig netto avgift å betale til staten kr 0. Spørsmålet mitt er om dette kan være riktig i et merverdi-system? Jeg mener at en slik situasjon som illustrert i figur 1.1 utelukkende er begrunnet i interessefellesskapet mellom selskapene, og at prisen på viderefaktureringen er for lav i forhold til de reelle innsatsfaktorer og det man kaller for armlengdes pris. Svaret på spørsmålet må derfor være nei. Gjør man i transaksjonen mellom innkjøpsselskapet og datterselskapene et tillegg for påslag vil innkjøpsselskapet havne i en posisjon med netto verdiskapning – en posisjon jeg mener harmonerer med hensyn og nøytralitet bak merverdiavgiftssystemet. Etter min vurdering handler det hele om å se hva som skaper verdi i transaksjonen og å foreta en riktig allokering av kostnads- og risikofaktorer til transaksjonen. Jeg mener derfor at det mest riktige blir at samtlige innsatsfaktorer, herunder oppfyllelsesansvar og risiko, samt fortjeneste, vil utgjøre en samlet del av avtalen om avgiftspliktig ytelse mellom innkjøpsselskapet og hvert konsernselskap - i praksis hensyntatt i vederlaget gjennom et påslag og dermed i beregningsgrunnlaget for merverdiavgift. Som jeg også er inne på vil en ordning med felles innkjøp ikke finnes mellom uavhengige parter. Av denne grunn vil det ikke være prisreferanser (sammenligningsgrunnlag) i markedet som gir klare holdepunkter for fastsettelse av påslaget. Særlig i de tilfeller der skattekontoret fastsetter et påslag ved skjønn må manglende prisreferanser etter min mening få betydning i form av en kritisk vurdering av prisen på viderefaktureringen og at det tydeliggjøres hvilke elementer påslaget skal anses å dekke inn.