Prising av viderefakturering ved felles innkjøp ved konsernintern momsomsetning
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2576166Utgivelsesdato
2018Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Mange konsern sentraliserer innkjøpsfunksjonen gjennom et innkjøpsselskap for
at tjenester skal tilpasses konsernets behov i sin helhet og at disse anskaffes på
sentralt nivå før de viderefaktureres til andre selskap i konsernet. På denne måten
sikres effektiv drift og god fakturabehandling. I praksis har det vist seg
utfordrende å håndtere avgiftsbehandlingen av viderefaktureringen. Dette fordi
noen konsern er usikre på om det i det hele tatt er omsetning, mens andre
behandler det som omsetning, men er usikre på om det skal være påslag eller ikke.
Jeg mener at en ordning med felles innkjøp i konsern med påfølgende
viderefakturering både er å anse som omsetning i merverdiavgiftslovens forstand
og at det skal ilegges et påslag på viderefaktureringen. Derav også tittelen på
oppgaven.
For å underbygge min vurdering har jeg i oppgaven tatt for meg et typetilfelle
(figur 1.1) hvor innkjøpsselskapet fradragsfører inngående merverdiavgift ved
felles innkjøp og viderefakturerer med utgående merverdiavgift, men uten påslag.
Netto verdiproduksjon blir da kr 0 og følgelig netto avgift å betale til staten kr 0.
Spørsmålet mitt er om dette kan være riktig i et merverdi-system?
Jeg mener at en slik situasjon som illustrert i figur 1.1 utelukkende er begrunnet i
interessefellesskapet mellom selskapene, og at prisen på viderefaktureringen er for
lav i forhold til de reelle innsatsfaktorer og det man kaller for armlengdes pris.
Svaret på spørsmålet må derfor være nei.
Gjør man i transaksjonen mellom innkjøpsselskapet og datterselskapene et tillegg
for påslag vil innkjøpsselskapet havne i en posisjon med netto verdiskapning – en
posisjon jeg mener harmonerer med hensyn og nøytralitet bak
merverdiavgiftssystemet.
Etter min vurdering handler det hele om å se hva som skaper verdi i transaksjonen
og å foreta en riktig allokering av kostnads- og risikofaktorer til transaksjonen. Jeg
mener derfor at det mest riktige blir at samtlige innsatsfaktorer, herunder
oppfyllelsesansvar og risiko, samt fortjeneste, vil utgjøre en samlet del av avtalen om avgiftspliktig ytelse mellom innkjøpsselskapet og hvert konsernselskap - i praksis hensyntatt i vederlaget gjennom et påslag og dermed i
beregningsgrunnlaget for merverdiavgift.
Som jeg også er inne på vil en ordning med felles innkjøp ikke finnes mellom
uavhengige parter. Av denne grunn vil det ikke være prisreferanser
(sammenligningsgrunnlag) i markedet som gir klare holdepunkter for fastsettelse
av påslaget. Særlig i de tilfeller der skattekontoret fastsetter et påslag ved skjønn
må manglende prisreferanser etter min mening få betydning i form av en kritisk
vurdering av prisen på viderefaktureringen og at det tydeliggjøres hvilke
elementer påslaget skal anses å dekke inn.
Beskrivelse
Executive Master of Management i Skatte- og avgiftsrett fra Handelshøyskolen BI, 2018