Skatteloven § 13-1: Gjeldene rett etter Ikea-dommen

Abstract

Sktl. § 13-1 er en av flere såkalte omgåelses- og gjennomskjæringsregler. Regelen gir skattemyndighetene hjemmel til å foreta endringer i skattyteres skattemelding på grunnlag av det foreligger «inntekts- eller formuesreduksjon» som skyldes et «interessefellesskap». Til tross for at dagens lovtekst er en videreføring av en gammel bestemmelse er det fremdeles uklarheter knyttet til anvendelsen og avgrensing mot andre gjennomskjæringsregler. - Uklarhetene er redusert etter Høyesterett Ikea-dom i 2016. Høyesterett endrer med dommen gjeldende rett gjennom å konkludere med at lovanvendelsen i tidligere dommer, både i lagmannsretten og tingretten, er feil. En følge er også at skattemyndighetenes praktisering av regelverket må endres. Ikea anket en dom fra lagmannsretten til Høyesterett hvor retten, i likhet med tingretten (2013) og Skatt øst (2014), hadde konkludert med at sktl. § 13-1 ga hjemmel for å nekte skattemessig fradrag for betalte gjeldsrenter. Høyesterett konkluderte med at denne bestemmelsen ikke fikk anvendelse i saken og dermed ikke ga hjemmel for å nekte fradrag. Oppgaven gjennomgår dommen med vekt på hvordan den endrer gjeldene rett for sktl. § 13-1 og avgrensing mot andre omgåelsesbestemmelser: - Utdelinger: Bestemmelsen i sktl. § 13-1 får ikke lenger anvendelse i saker som omhandler selskapsendringer og egenkapitaldisposisjoner. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for gjennomskjæring knyttet til egenkapitaltransaksjoner mellom nærstående ifm. utbytteutdelinger og utdeling i forbindelse kapitalnedsettelser og fisjoner. skattemyndighetenes lovanvendelse og praksis på området må endres. - Egenkapitaldisposisjoner: Sktl. § 13-1 får ikke anvendelse på «egenkapitaldisposisjoner». Høyesterett innfører med dette et nytt begrep i norsk skatterett uten at innholdetet er tydelig definert. Oppgaven konkluderer med at innholdet er mindre omfattende enn «egenkapitaltransaksjoner», men trolig mer omfattende enn de konkrete transaksjonene som omtales i dommen. Oppgaven konkluderer også med at en egenkaitaldisposisjon er basert på en ensidig beslutning fattet hos avgiver, noe osm innebærer at f.eks. en kapitaltilførsel ikke omfattes. - Skattedirekoratet: SKD har problematisert innholdet i begrepet «egenkapitaldisposisjoner», blant annet gjennom sin kommentar til dommen: «Hva som etter dommen skal anses som egenkapitaldisposisjoner synes etter direktoratets vurdering uklart». Oppgaven konkluderer med at avgrensingen SKD har gjort trolig er mindre avgrensende enn det Høyesterett har ment. - Disposisjonsrekken: Høyesterett avviste ankende parts anførsel om av vurdering av om at det kun var lånetransaksjonen og vilkårene knyttet til lånet som skulle vurderes opp mot «inntektsreduksjonsvilkåret». Dommen konkluderte derimot med at også disposisjonsrekker med flere transaksjoner som «anses å danne en helhet» også kan vurderes mot vilkårene samlet. - Tidsperioden: At disposisjonsrekken strekker seg over en lengre periode, i Ikeasaken ca. 1 år, ble ikke vektlagt. Det er uavklart om det finnes en grense for hvor lang perioden er før disposisjonsrekken ikke lenger anses å danne «en helhet». - Spesialregel: Sktl. § 13-1 fremstår nå i enda større grad som en spesialregel. Grensen mot når mer generelle omgåelsesregelsettene (som sktl. § 14-90 og den ulovfestede gjennomskjæringsregelen) kommer til anvendelse er tydeliggjort. - Ulovfestet gjennomskjæring: Saker som omhandler «egenkapitaldisposisjoner», som i stor grad omhandler selskapsendringer, vil i fremtiden måtte vurderes opp den ulovfestede omgåelsesregelen i skatteretten. Dette er tilfellet uavhengig av om alle de kumulative vilkårene i sktl. § 13-1 er oppfylt. - Overlapp: Dommen bidrar til å begrense områdene hvor ulike omgåelsesbetemmelser og regelsett ovelapper hverandre.