Endelig tap ved grenseoverskridende konsernbidrag

Abstract

Denne oppgaven har som mål å belyse regelverket og problematikken som ligger i det å yte konsernbidrag fra norsk mor til utenlandsk datter med underskudd. Ytelse fra norsk mor til utenlandsk datter med underskudd har ikke tidligere vært behandlet i norske domstoler, men fikk sin første domsavsigelse i Borgarting lagmannsrett 5. mars 2018. Selv om domsavgjørelsen i Borgarting ikke ble anket til Høyesterett, vil den ha betydning for norsk praksis på området med bakgrunn i denne dommen og i tråd med rådgivende uttalelse fra Efta. Konsernbidrag over landegrensene er i utgangspunktet ikke en ny problemstilling. Et økende antall konserner velger å ekspandere ut av Norge, noe som gjør det viktig å sette søkelyset på hva som er norsk skattegrunnlag og norsk rett. Dersom det ikke stilles krav til at underskudd i utenlandsk selskap er endelig, kan man risikere at det norske skattegrunnlaget utarmes. Dersom vi setter skattelovens § 10-4 og artikkel 31 og 34 i EØS-avtalen opp mot hverandre, så ligger det en divergens her slik jeg ser det. Praksisen innen EØS skal i størst mulig grad følges av medlemslandene. For Norge sin del kan dette bety at norske regler har sekundær betydning ved motstrid eller at Norge må gå utover sine grenser for å ikke komme i konflikt med EØS-reglene. Norge kan derfor være nødt til å tolke skattelovens § 10-4 i vid forstand og legge Eftas uttalelse til grunn i fremtidige avgjørelser.