Reisen mot ”verdens fremste sjømatnasjon”: er det plass til toppforedling?

Abstract

Oppgaven har hatt som mål å utrede om det er en fremtid for toppforedlere innen laks her i Norge. Toppforedlerene, som produserer høyforedlede varer, har de siste årene opplevd stadig mindre fortjeneste grunnet høye kostnader. De høye kostnadene er først og fremst knyttet mot Norges høye lønns- og kostnadsnivå, og har dermed i lang tid presset norske produsenter. Råvaresituasjonen i dag skaper derimot en helt spesiell situasjon. Med høye og svært fluktuerende råvarepriser presses foredlerne mer enn noen gang, og er tvunget til å tenke alternativt for å overleve. I det lange løp er det ikke lenger aktuelt å konkurrere på pris mot importerte varer. For å få en bedre oversikt og forståelse for situasjonen har jeg gjennom kvalitativemetode innhentet informasjon om den polske sjømatnæringen. Dette for å kunne avdekke hvordan konkurransesituasjonen ser ut og dermed legge frem hvordan Brødr. Remø, og norske sjømatprodusenter, skal kunne fortsette sin produksjon av laks i Norge. Problemstillingen er følgende: På bakgrunn av konkurranse mellom Norge og Polen, er det lønnsomt for Brødr. Remø å drive toppforedling? Teorien jeg har lagt til grunn er Porters Diamant, og innarbeidet teori fra Torger Reve som omhandler næringsklynger. I tillegg har jeg trukket inn kultur som en faktor for å realisere nasjoner og organisasjoner potensiale. Ved hjelp av disse teoriene har det vært mulig for meg å få en forståelse for hvordan en nasjons konkurransekraft blir skapt og påvirket. For å kunne utnytte resultatene har jeg sett nærmere på teori knyttet til verdiskaping gjennom verdikjeden og verdiverkstedet. Ønsket var å kunne kombinere disse på en måte som tilførte Brødr. Remøs produkter merverdi. For å avdekke hvordan det på en ny og innovativ måte er mulig å kombinere disse to har jeg benyttet meg av boken ”Ti typer innovasjoner” og Thomas Hoholms doktorgrad. Data har blitt innhentet ved hjelp av dybdeintervju, og sekundærdata. Intervjuobjektene representerte hver for seg en sentral del av norskfiskerinæring, og besto av journalisten Terje Engø, Svein Reppe fra NSL, Johnny Remø fra Brødr. Remø, og en anonym deltaker fra en organisasjon som har jobbet mye med temaet. Resultatene viste at det var stor enighet i hvor problemene ligger, og hva som må gjøres. Dette ville trolig vært litt annerledes om jeg hadde inkludert en polsk deltaker, noe som viste seg vanskelig. I gjennomgang av resultatene viste det seg fort at lønnskostnadene var kilden til Polens konkurransefortrinn i dag, og at det vil være svært vanskelig å overføre Polens fordeler til Norge. I tillegg fremkommer det av en sammenligning mellom Polen og Tyskland at kostnadsreduksjoner i Norge ikke nødvendigvis vil kunne styrke konkurransekraften i ønsket grad, eller skape bærekraftigfortrinn. For å finne en bærekraftig fremtidig nisje for Brødr. Remø har jeg prøvd å finne ut hvor Polens konkurransestyrke vil komme fra når de ikke lenger er kostnadsledere. Det fremkommer at de har svært godt grunnlag til å fortsatt være en sterk sjømatnasjon, men konkurrer da på andre premisser som vil være svært like Norges. Det fremkommer at det er flere som har ideer om hvordan man kan redusere kostnadene, men disse krever stor omstillingen av norske grunntanker, og vil også få svært stor effekt på Polen som nasjon. I ettertid ser jeg at oppgaven skulle muligens vært enda mer fokusert på hvordan tilføre produkter og Norge merverdi. Jeg presenterer en løsning for Brødr. Remø hvor de danner et selskap/avdeling som fokuserer på å bringe kunden spesialproduserte produkter, og arbeider aktivt med markedsføring og salg av ulike sjømatprodukter. På denne måten vil det være mulig å styrke varemerket knyttet til laks, og utnytte det positivt økende synet på havbruk og sjømatprodukter. Jeg konkluderer med at fremtiden for norsk sjømatnæring, inkludert råstoffproduksjon, trolig ligger i å tilføre produktene merverdi gjennom kunnskap og samarbeid. Det er naturlig å tro at etter hvert som teknologi og verden utvikler seg fremover, så vil også oppdretterne oppleve den samme situasjonen som foreldrene nå går igjennom. Myndighetene og hele verdikjeden til sjømat må derfor samarbeide for å legge til rette for produksjon av ”toppråstoff” og ”topprodukter”. På denne måten vil det være mulig å holde sjømat og oppdrettsnæringen innenlands og verdiskapende, samt ta en sentral plass innen global sjømatproduksjon som enn så lenge står ledig.