Sosiale mediers rolle i nasjonal krisekommunikasjon

Abstract

Sosiale medier endrer måten vi kommuniserer på i kriser. Nyere studier på sosial mediebruk i senere års kriser internasjonalt, tegner et bilde av faktisk bruk og egnethet av sosiale medier i kriser. Denne oppgaven benytter Shari R. Veil, Tara Buehner og Michael Palenchars retningslinjer for krisekommunikasjon (2011) som grunnlag for en kvalitativ undersøkelse av egnethet, bruk og kultur for sosiale medier i nasjonal krisekommunikasjon i Norge etter 22. juli. Undersøkelsen inkluderer intervjuer av fem sentrale aktører på feltet: Seniorrådgiver Carl-Erik Christoffersen ved Regjeringens krisestøtteenhet (KSE), kommunikasjonsdirektør Eirik Andersen i Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), statssekretær Hans Kristian Amundsen ved Statsministerens kontor (SMK), seniorrådgiver Wemunn Aabø i Politidirektoratet og pressesjef Unni Turid Grøndal ved Oslo politidistrikt. Oppgaven viser at sosiale medier har en rolle i nasjonal krisehåndtering. Sosiale medier er del av fire av fem av disse aktørenes planverk, kriseøvelse og hverdag. Dette er i tråd med Veil, Buehner og Palenchars retningslinjer, som oppsummerer en bred teoriavledet best practice på krisekommunikasjon (2011). Imidlertid går både senere års case-studier fra kriser og Veil, Buehner og Palenchars best practice-retningslinjer lengre i sine funn og anbefalinger enn det disse sentrale aktørene i nasjonal krisehåndtering gjør i sin bruk. Spesielt sosiale mediers egenskaper for dialog og interaksjon er lite utnyttet. Aktørene som er intervjuet er positive til sosiale medier og ser så godt som alle fordelene som Veil, Buehner og Palenchar trekker frem. Unntaket er anbefalingen om å inkludere sosiale medier i aktørenes interne samarbeid, hvor intervjuobjektene i minst grad ser noen nytteverdi. Samtlige som er intervjuet ser ressursutfordringer ved sosial mediebruk i krisekommunikasjon, uten at dette er fulgt opp med ekstra eller definerte ressurser. Oppgaven indikerer videre behov for å trekke kommunikasjonskompetanse ut i faglinjen hos beredskapsaktører, for å inkludere søkemotor- og sosial softwareoptimalisering av krisebudskap, samt for å vurdere betalt krisekommunikasjon. Denne oppgaven foreslår derfor en tilsvarende utvidelse av best practiceretningslinjene.