| dc.description.abstract | 24. februar 2022 gikk Russlands til angrep på Ukraina. En krig som har både en sikkerhetspolitisk og energipolitisk dimensjon over seg, og som har medført at energi nå har blitt underordnet sikkerhetspolitikk. EU forsøkte å avskrekke den russiske aggresjonen ved bruk av sanksjoner og utestengelse fra det indre markedet. Russlands motsvar til sanksjonene og truslene om utestengelse ble derfor å benytte tilgangen på gass som et våpen for å avskrekke EU fra å gjennomføre sine sanksjoner. Bruken av gassvåpenet har medført stor økonomisk ustabilitet gjennom økt inflasjon og svært høye energipriser. Norge er ikke avhengig av russisk gass, men påvirkes av effektene av det russiske gassvåpenet. Det er derfor nødvendig å se på hva Norge kan gjøre for å håndtere effektene, og da spesielt når det gjelder å oppnå en bedre energibalanse gjennom å sikre tilstrekkelig tilgang på energi og bedre kontroll over energiprisene. Vi har sett på de tre mest aktuelle handlingsalternativene for å håndtere effektene av det russiske gassvåpenet. Disse er: Status quo strategi, økt statlig styring eller økt satsning på «det grønne skiftet».
Status quo – Gjennom å fortsette som i dag styrker vi energi tilførselen til Norge og bygger redundans for perioder hvor vi ikke klarer å produsere nok energi selv. Videre er vi en viktig bidragsyter til å bedre energisituasjonen i Europa. Dette er essensielt for å minske effektene av gassvåpenet som høye oljepriser, energipriser og inflasjon. I tillegg fortsetter Norge å ha en god relasjon både til EU og NATO. Dette er viktig blant annet med tanke på tilgangen til EUs indre marked, som Norge er avhengige av. Vi ser nå at dagens situasjon er i endring, blant annet ved at man tilpasser seg forandringer i den nye sikkerhets- og energipolitiske situasjonen. Sanksjoner og endringer i EU gjør at man kontinuerlig søker å tilpasse seg de nye situasjonene med en rekke midlertidige, og noen permanente tiltak. Dette gjelder også for energi og energisikkerhet. Ordtaket sammen blir vi sterkere kan sies å gjøre seg gjeldende her, hvor man jobber felles mot energisikkerhet og effektene av gassvåpenet.
Økt statlig styring – en slik tilnærming fremmer en mer statlig styrt energisektor. Dette alternativet kan bidra til at Norge lettere kan regulere, kontrollere og motvirke effektene av det russiske gassvåpenet. Ulempene med denne modellen er høye økonomiske kostnader knyttet til oppkjøp innen energisektoren og bryte med inngåtte handelsavtaler med blant annet EU. Dette kan påvirke gjennomførbarheten til alternativet og gi høye politiske kostnader for regjeringen. Det knyttes også politiske og økonomiske kostnader til gjennomføring til å foreslå nye og endrede lover.
Handlingsalternativet økt satsning på «det grønne skiftet» handler om økt satsning på fornybar energi, både for å sikre tilstrekkelig tilgang på energi og for å oppnå en akseptabel energipris. Flere energikilder bidrar til å dekke det økte energibehovet og til økt motstandskraft, ved at vi kan veksle mellom ulike energikilder. Fordelen ved en omlegging fra fossile til fornybare energikilder kan på den ene siden medføre at man bruker renere energi, men på den annen side bidrar til det til økt energibehov gjennom økt grad av elektrifisering. Omlegging ved hjelp av økonomiske insentiver har vist seg virkningsfullt, men også kostbart. Norge og Europa har et ulikt utgangspunkt for å satse på «det grønne skiftet».
På bakgrunn av analysene i denne oppgaven kan det synes som handlingsalternativet status quo er det det beste alternativet basert på måloppnåelse om tilstrekkelig energi til en akseptabel pris. Økt statlig styring vil medføre store økonomiske kostnader ved at staten overtar privat eierskap i energiforsyningen, videre vil det være krevende å gjennomføre nødvendige lovendringer. En annen faktor er at det kan synes som utviklingen i EU mot større regulering av energi kan bidra til flere av de samme gevinstene som omtales under statlig styring. Norge får i dag mye fornybar energi fra vannkraft, og har kommet lengre enn mange andre europeiske land. Det er usikkert hvor mye Norge vil vinne ved å stå alene i denne prosessen. Handlingsalternativet status quo fremstår derfor som det beste alternativet med færrest kostnader og størst gjennomførbarhet da det ikke krever endringer fra dagens situasjon. I tillegg vil Norge nyte godt av effektene ved EUs økte grad av regulering og økt satsning på «det grønne skiftet» blant annet gjennom REPowerEU planen. | en_US |