| dc.description.abstract | Frederik Willem de Klerk var Sør-Afrikas siste president i apartheid-tiden. Han fikk Nobels fredspris sammen med Nelson Mandela i 1993 for å ha bidratt til at alle landets borgere fikk stemmerett og andre rettigheter, svarte som hvite.
Jeg ble nysgjerrig på ham som leder da han bidro til dette til tross for en fortid i nasjonalistpartiet som utviklet landets overgripende raseskillepolitikk. Hvorfor valgte presidenten som han gjorde? Hadde han ikke noe annet valg? Var dette en måte å beholde makt på eller lå det en annen og dypere motivasjon bak? Eller var handlingene rett og slett basert på rettskaffenhet og et stødig moralsk kompass?
F.W De Klerk har i ettertid blitt både rost og kritisert, og brukte selv tiden de senere årene av sitt liv til påvirkning av andre politiske ledere gjennom et internasjonalt lederforum. Etter sin død publiserte hans etterkommere et opptak hvor han gir en uforbeholden unnskyldning til den svarte befolkningen i Sør-Afrika.
I denne oppgaven forsøker jeg å belyse om hans bidrag til flertallsstyre og demokrati i Sør-Afrika var en pragmatisk eller verdibasert handling. Gjennom analyse av biografiske, selvbiografiske og historiske tekster basert på teoretiske modeller om makt, etikk og definerende valg fremkommer en tydelig endring og utvikling av hvordan han selv har forholdt seg til problemstillingen.
Min konklusjon er at valget fremstår som verdibasert med et tydelig innslag av etisk forpliktelse i F.W de Klerks ledergjerning, selv om en slik erkjennelse kan ha forsterket seg i ettertid. Både samtidige og nyere kilder støtter opp om en slik vurdering, og hans håp for et demokratisk Sør-Afrika med plass til alle var tydelig allerede da han fortsatt satt ved makten og mottok Nobels fredspris. Selv hans kritikere er klare på at uten F.W de Klerks sterke lederskap og veivalg ville utgangspunktet for fred og forsoning hatt dårligere grobunn selv om utfordringene fortsatt er mange i dette konfliktfylte landet helt sør på det Afrikanske kontinent. | en_US |
