| dc.description.abstract | Som Giæver og gjengen oppsummerte i sin podcast 26. april 2023: «Den store fetisjen vi som jobber med politisk journalistikk har i dette landet; Det kongelige norske arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet er kronjuvelen i den politiske journalistikken. Selveste ørnen. Som nå mer ligner på en spurv. Men da er vi like opptatt av den spurven. I alle fall enn så lenge. Arbeiderpartiet er en bevegelse. Det er mye passsion.» Det er mange som har det sånn med Arbeiderpartiet. Partiet har en spesiell rolle i det norske samfunn. Det samme har maktkampene deres. Dette er en oppgave som tar for seg to spørsmål knyttet til hvordan maktutviklingen i Arbeiderpartiet utviklet seg fra 1992 til 2002, der Jens Stoltenberg var utfordrer til Thorbjørn Jagland. Vant Jens Stoltenberg fordi han var en stor leder med en definert kongstanke? Svaret er at Jens Stoltenberg fikk stor hjelp til maktoppbyggingen fra partiet og at hans lederegenskaper og kriterier for kongstanke utviklet seg underveis. Men mest av alt var han en administrator med stødig drift og en pragmatisk tilnærming. Disse to egenskapene mener jeg ikke trenger å utelukke hverandre. Jeg kunne til og med tenke meg til at kongstanken la enda mer vekt på å klare å formidle kongstanken, og at det burde vært et eget kriterium. For det var ikke minst på det punktet, både Stoltenberg og Jagland slet mest i 10 årsperioden jeg har valg. Til tross for dette, var Stoltenberg en god retoriker og hadde høy troverdighet, ikke minst internt i partiet og i pressen. Men mest av alt fikk han god drahjelp av en Thorbjørn Jagland som ikke håndterte sin situasjon og at han hadde langt dårligere egenskaper som retoriker. | en_US |
