| dc.description.abstract | Hva driver de som yter mer enn de må på jobb? Vår studie startet med en undring over ekstrarolleatferd, som forskning viser at fører til prestasjoner i organisasjoner.
Vi har valgt en narrativ tilnærming i studiet. Vi mener at dette gir et mest mulig nyansert og dynamisk bilde av ekstrarolleatferd. Til nå har ekstrarolleatferd i grove trekk enten vært ansett som et resultat av jobbtilfredshet basert på faktorer i organisasjonen, eller personlighetstrekk. Så langt vi har identifisert foreligger det ingen forskning på den narrative dimensjonen av ekstrarolleatferd. Vi mener at dette er begrensende. Vår identitet påvirker vår situasjon og vår situasjon påvirker vår identitet i et samspill i stadig utvikling. Vi har derfor valgt følgende problemstilling i vår studie: Hvordan kan man forstå ekstrarolleatferd i et narrativt perspektiv?
For å utforske dette har vi intervjuet 12 medarbeidere fra 3 ulike organisasjoner. Informantene er rekruttert basert på leders vurdering av deres ekstrarolleatferd som fører til prestasjoner i organisasjonene. I intervjuene ble informantene bedt om å beskrive 3 situasjoner hvor de har opplevd et stort engasjement i jobben sin.
Vi ser at ekstrarolleatferd oppstår i et dynamisk samspill mellom identitet, handlinger og situasjoner. Det trigges av at noe står på spill, et opplevd gap mellom nåsituasjonen og en tenkt idealsituasjon. Denne opplevelsen har ulike kilder. Vi har i vår studie identifisert 3 arbeidslivsrelaterte imagoer som yter ekstra og presterer godt: de rastløse, de utvalgte og de mestrende. Vi ser at deres handlingsmønstre i ulik grad preges av agency og communion i sin ekstrarolleatferd. De rastløse og de utvalgte preges av agency; de kjemper seg bort fra en tilstand av kjedsomhet, eller de kjemper om leders gunst. De mestrende preges av communion, de trigges av andres behov for bistand i tilspissete situasjoner, men vi ser også at deres handlinger og prestasjoner ikke ville latt seg gjennomføre uten agency. I så måte støtter vår studie opp om en gryende bevissthet rundt agency som en forutsetning for communion i enkelte situasjoner, der vi klassifiserer de mestrende som et ‘prososialt agentic’ imago.
Vi ser imidlertid også at ekstrarollatferd krever psykologisk tilgjengelighet. Der en medarbeider opplever å ikke ha den nødvendige fysiske, kognitive eller emosjonelle kapasitet vil den heller ikke orke å yte ekstra, uansett hvor meningsfull triggeren oppleves. | en_US |
