Allokering av fortjeneste til fast driftssted etter OECDs autoriserte metode

Abstract

Hovedproblemstillingen i denne oppgaven har vært å analysere OECDs autoriserte metode for tilordning av fortjeneste til fast driftssted (AOA-metoden) og hvordan denne skal anvendes. AOA-metoden tilsier at fortjeneste skal tilordnes fast driftssted basert på to trinn. Trinn 1 skal bestå av en funksjons- og risikoanalyse for å kartlegge virksomheten ved henholdsvis fast driftssted og de øvrige delene av foretaket, for å kunne tilordne fast driftssted funksjoner, risikoer, rettigheter, forpliktelser og kapital, i tillegg til å identifisere eventuelle interne disposisjoner som skal påvirke tilordningen av fortjeneste. I trinn to skal OECDs retningslinjer for internprising anvendes ved analogi for å fastsette armlengdes pris for eventuelle identifiserte disposisjoner. AOA-metoden ble introdusert i 2008, gjennom rapporten Attribution of Profits to Permanent Establishments, og tar den såkalte selvstendighetsfiksjonen lenger enn hva det hadde vært tradisjon for tidligere. Som en følge av dette anså OECD at det var nødvendig å endre ordlyden i mønsteravtalens artikkel 7 slik den lød på det tidspunktet AOA-rapporten ble utgitt, dette ble gjort i versjonen av mønsteravtalen utgitt i 2010. Der var også tilhørende kommentarer endret. Da mange av dagens skatteavtaler er basert på ordlyden i artikkel 7 slik den lød i 2008, vil det være nødvendig å se hen til kommentarene slik de lød i 2008 når AOA-metoden skal anvendes. Kommentarene til artikkel 7 per 2008 legger en del begrensninger på selvstendighetsfiksjonen, og dermed vil det i begrenset grad være adgang til å anerkjenne og hensynta interne disposisjoner. Dette gjelder blant annet for intern tjenesteyting, utvikling og anvendelse av immaterielle eiendeler og såkalte «treasury functions» i forbindelse med tilordning av kapital og overføring av finansielle eiendeler. Til sist har jeg sett nærmere på enkelte utfordringer som kan oppstå ved tilordning av fortjeneste til såkalte «Construction PEs», da slike faste driftssteder er avgrensende oppdrag som krever bidrag både fra hovedkontor og fast driftssted. I denne forbindelse belyser jeg også tre dommer som jeg mener har relevans på området.