dc.description.abstract | De nettofortjenestebaserte internprisingsmetodene blir brukt stadig oftere i
praksis. Disse metodene har ulike anvendelsesområder og styrker/svakheter.
TNM-metoden brukes typisk på transaksjoner som involverer standardiserte
aktiviteter som produksjon og distribusjon, og det samtidig ikke finnes nok
sammenligningsdata for å benytte tradisjonelle internprisingsmetoder som CUPmetoden.
Profit split-metoden anvendes typisk når transaksjonen omfatter bidrag av unike
immaterielle eiendeler, gjerne fra flere enn en part i transaksjonen. I slike
internprisingsspørsmål vil det ofte også være hensiktsmessig å kombinere de
nettofortjenestebaserte metodene.
Partene i transaksjonen som har bidratt med standard eller rutinepreget innsats,
ofte benevnt low risk aktører, skal da få sin grunnavkastning fastsatt gjennom en
ensidig internprisingsmetode og TNM-metoden vil da ofte være godt egnet. Det
som da gjenstår av den samlede nettofortjenesten, vil være det vi kaller
residualprofitten. Dette er den delen av nettofortjenesten som skyldes de viktigste
og mest verdifulle verdidriverne, typisk unike immaterielle eiendeler. En slik
residualprofitt kan mest hensiktsmessig fordeles ved bruk av profit split-metoden.
Det blir da som regel gjort en skjønnsmessig vurdering av den relative verdien av
partenes innsats.
Det kan være nyttig å anvende en nettofortjenestebasert metode for å teste en
tradisjonell metodes pålitelighet dersom man ønsker å øke sannsynligheten for
nøyaktige konklusjoner. Dette vil være særlig aktuelt dersom det er foretatt store
justeringer ved anvendelse av tradisjonelle metoder eller dersom man er i tvil om
kvaliteten og påliteligheten på informasjonen man har brukt.
Det er liten tvil om at de nettofortjenestebaserte metodene har økt i popularitet de
siste årene. Denne utviklingen tror jeg vil fortsette. | en_US |