Allokering av inntekter og utgifter mellom hovedkontor og filial

Abstract

Spørsmål om allokering av profitt over landegrensene har fått økt aktualitet de siste tiårene. Den økte globaliseringen har medført at selskaper i økende grad driver grenseoverskridende virksomhet. Når et utenlandsk selskap driver virksomhet i Norge, oppstår spørsmålet om skatteplikt for fortjenesten opptjent i Norge og omfanget av denne. Skal fortjenesten skattlegges i staten selskapet er hjemmehørende eller i staten hvor det drives virksomhet fra? Dette er spørsmål om allokering av fortjeneste. Spørsmålet om beregning av inntekt ved fast driftssted er den av OECDs mønsteravtales bestemmelser som har vært i størst endring i de senere år. Kommentarene har vært endret en rekke ganger, og i 2010 ble også teksten i mønsteravtalen grunnleggende endret. Hovedtemaet for diskusjonen har dreid seg om i hvor stor grad det faste driftsteet skal ansees som en uavhengig enhet, selv om det juridisk sett er en del av selskapet. Utviklingen har gått i retning av at beregningen mest mulig skal skje ut fra synspunkter om internprising mellom selvstendige skattesubjekter. OECDs arbeid med revisjon av allokeringsreglene i OECDs mønsteravtale har vært omfattende, og rettstilstilstanden framstår i dag som relativt avklart. Likevel har vi fortsatt et stort antall saker hvor dette er tema, noe som kan tyde på at det innen OECDs medlemsland fortsatt ikke er etablert en felles forståelse av fortolkningen, eller en enhetlig internrettslig regulering.