| dc.description.abstract | Armlengdeprinsippet (engelsk arm´s length principle, ALP) er et prinsipp om hvilken pris som skal settes på varer og tjenester som handles internt mellom selskapene i et multinasjonalt konsern. Prisen skal settes lik det den ville vært om transaksjonen (vare, tjeneste mm) hadde vært mellom uavhengige parter under sammenlignbare omstendigheter. Intensjonen er å hindre at interne priser blir manipulert for å flytte overskudd og dermed unngå skatt. Armlengdeprinsippet er et bærende prinsipp i skatteretten. Prinsippet er som utgangspunkt transaksjonsbasert, men det finnes tilfeller der flere transaksjoner må vurderes sammen for å komme frem til en armlengdes pris.
Organisation for Economic Cooperation and Developement/Organisasjonen for Økonomisk Samarbeid og Utvikling (OECD) anvender dette prinsippet, men det har blitt kritisert for å være arbeidskrevende å dokumentere og for å ikke kunne benyttes for en del tjenester og varer. En gjennomgang av norsk retts-/forvaltningspraksis og utviklingen innenfor OECD i forbindelse med BEPS viser tendenser til at det i større grad aksepteres at flere transaksjoner ses i sammenheng.
Skjønnsadgang etter skatteloven §13-1 forutsetter at skatteetaten kan påvise at det er inntekts – eller formuesreduksjon som en konsekvens av interessefellesskap. Vurderingen av inntektsreduksjonvilkåret skal som regel gjøres på transaksjonsnivå. Dvs. at en tar utgangspunkt i den enkelte transaksjon som er benyttet mellom partene og vurderer denne hver for seg. Det kommer riktignok frem av både OECDs retningslinjer for internprising og lovforarbeidene til skatteloven §13-1 at flere transaksjoner kan vurderes sammen.
Det er flere eksempler fra internasjonal og norsk rettspraksis hvor både skattepliktig og skatteetaten begrunner at en nettobetraktning av transaksjoner gir en mer pålitelig armlengdespris og derfor bør legges til grunn. I flere av eksemplene fra norsk rettspraksis innebærer skattyters anførsler at inntektsreduksjonvilkåret ikke er oppfylt og at det derfor ikke er grunnlag for skjønnsfastsetting etter skatteloven §13-1. Det motsatte er gjerne tilfellet når det er skatteetaten som begrunner aggregering av transaksjoner.
I hvilke tilfeller bør og kan en legge en nettobetraktning til grunn ved vurdering av inntektsreduksjonvilkåret? Hva som er det faktiske vurderingsgrunnlaget? er et sentralt spørsmål. Hvordan fastslå hva som er den transaksjon, avtale eller ordning som skal vurderes under armlengdeprinsippet? Medfører en nettobetraktning under inntektsreduksjonsvilkåret også en nettovurdering i selve skjønnsutøvelsen? I visse tilfeller kan det også være behov for å splitte opp én transaksjon i flere mindre for å komme frem til armlengdes pris, men det skal vi ikke ta for oss i denne oppgaven.
Denne oppgaven ser på skjønnsfastsettelse av formue og inntekt ved interessefellesskap etter skatteloven § 13-1. Hva ville prisen vært hvis partene ikke hadde vært i interessefellesskap? Problemstillingen er å fastsette en markeds/armlengdespris (jfr. sktl. § 13-1, 3.ledd), men kan man si at en markedspris alltid er lik armlengdepris?
I punkt 1 starter vi med en liten innledning for så å gå over til en innføring av regelverket i skattelovens § 13-1 i punkt 2. Det redegjøres nærmere for vilkårene i sktl. § 13-1, 1.ledd i pkt. 2.2, mens den skjønnsmessige fastsettelsen i sktl. § 13-1, 3.ledd blir nærmere omtalt i pkt. 2.4. I punkt 3 følger en gjennomgang av ulike typetilfeller av kontrollerte transaksjoner og skatteetatens saker innenfor internprisingsområdet. Og i punkt 4 følger noen avsluttende tanker om internprising. | en_US |
