Tilordning av aksjeeierkostnader ved bruk av OECDs retningslinjer for internprising

Abstract

Hovedproblemstillingen i oppgaven er tilordning av kostnader relatert til aksjeeieraktiviteter1 ved bruk av skattelovens (sktl.) § 13-1 og OECDs retningslinjer for internprising23 (‘retningslinjene’ eller ‘OECDs retningslinjer’). Oppgaven omfatter tilordning mellom ulike skattesubjekt og avgrenses mot tilordning innen samme skattesubjekt, eksempelvis mellom hovedkontor og filial. Bestemmelsen4 som gir fradragsrett for aksjeeierkostnader har flere interessante rettsavgjørelser5 og drøftelser, men denne oppgaven avgrenses til problemstillinger som springer ut av sktl. § 13-1 og OECDs retningslinjer. Utfordringen med temaet er at det byr på lite rettspraksis og juridisk litteratur som drøfter retningslinjenes bestemmelser om tilordning av aksjeeierkostnader. Årsaken synes uklar. En grunn kan være at retningslinjene hovedsakelig ses på som prisingsbestemmelser. Hvilket er naturlig ettersom retningslinjene omtales som internprisingsreglene. En annen årsak kan være en antakelse om at retningslinjenes liste over aksjeeieraktiviteter anses som uttømmende og ikke som eksempler. Årsaken kan også være at skattelovens øvrige tilordningsbestemmelser blir lagt til grunn i saker som omhandler interessefellesskap og grenseoverskridende konsern. Det er uheldig at det ikke finnes flere rettsavgjørelser som tar stilling til retningslinjenes bestemmelser om tilordning av aksjeeierkostnader. Manglende rettspraksis og uklare grensedragninger øker risikoen for tilpasninger og det kan gi retningslinjene et snevrere anvendelsesområde enn det som var tilsiktet. Noe som igjen medfører risiko for uthuling av det norske skattegrunnlaget.