Allokering av inntekt til fast driftssted i OECDs autoriserte tilnærming

Abstract

Oppgaven fokuserer på OECDs tilnærming til tilordning av fortjeneste til fast driftssted, herunder prinsipper som ligger til grunn for tilordningen, metoder for allokering og prising av inntekten. Tilordningen av fortjenesten ved overføringer av eiendeler, risiko, tjenester mv. mellom hovedkontor og fast driftssted («dealings») vil være av spesiell interesse i denne sammenhengen. OECDs rammeverk for beskatning av fast driftssted bygger på tankegangen om at inntekten ved det faste driftsstedet skal fastsettes etter regler for fastsetting av inntekt for selvstendige skattesubjekter, jf. selvstendighetsprinsippet i artikkel 7 i OECDs mønsteravtale. Selvstendighetsprinsippet innebærer blant annet at OECDs retningslinjer for internprising mellom nærstående selskaper får en analogisk anvendelse på disposisjoner mellom hovedkontoret og fast driftssted. Dette tankesettet ble utviklet over tid, og innført gradvis. OECD presenterte sin nye autoriserte tilnærming (AOA) til allokeringsspørsmålet i 2008. Dette skjedde via en omfattende revisjon av kommentarene til artikkel 7, samt utstedelsen av en supplerende veiledningsrapport. AOA fikk imidlertid ikke full anvendelse før revisjonen av ordlyden i mønsteravtalen i 2010. Langt fra alle skatteavtaler ble reforhandlet i tråd med den nye ordlyden i mønsteravtalen. Per i dag forholder man seg derfor til to versjoner av AOA ved beregningen av fortjenesten ved fast driftssted – en begrenset og en full AOA. Oppgaven undersøker forskjellene mellom de to regelsettene, herunder flere unntak fra selvstendighetsprinsippet i den begrensede versjonen. Den drøfter videre utfordringene med etterlevelsen av AOA-rammeverket, blant annet vanskeligheter med både identifisering og dokumentasjon av disposisjoner mellom hovedkontor og fast driftssted. Gjennomgangen av både aktuelt regelverk, juridisk teori og rettspraksis viser at allokeringen av fortjenesten til fast driftssted etter AOA er veldig skjønnsbasert. Etterlevelsen av tilnærmingen, samt etterkontroll av etterlevelsen er sannsynligvis svært ressurskrevende for henholdsvis skattytere og skattemyndighetene. .