| dc.description.abstract | Da det norske samfunnet stengte ned under koronapandemien havnet halvparten av landets arbeidstakere på hjemmekontor. Også ansatte i landets barnevernstjenester ble sendt hjem for å jobbe. Barn og unge møtte stengte skoler og stengte velferdstjenester. På samme måte som de voksne, ble også barna sendt hjem. Det var ikke lenger mulig for ansatte i barnehager, skoler og helsetjenestene å identifisere sårbare barn og unge som trengte hjelp.
Behovet for å gjenopprette et normalisert og tilgjengelig tjenestetilbud for sårbare barn og unge ble identifisert tidlig i pandemien. Regjeringen kommuniserte dette i sine mange pressekonferanser, men i kommunene bruker man kapasitet og fokus på å forstå sammenhengen i alle påleggene. Samtidig blir også budskapet om hjemmekontor gjentatt, og dette var noe som var langt enklere å levere på. De kommunale barneverntjenestene kommer ikke ut av sin nye praksis, og i november 2020 var fortsatt mange i barneverntjenestene på hjemmekontor.
Regjeringens kommunikasjonsform, vinkling av budskapet og korte tidsfrister ga grunnlag for at handlinger og beslutninger ute i kommunene ble styrt av underbevisste mekanismer. I et kontinuerlig arbeide med å justere seg inn mot nye retningslinjer, søker man naturlig også bekreftelse på at man gjør de rette tiltakene. Å ha de ansatte på hjemmekontor hørtes ut som det rette å gjøre - gjennom store deler av pandemien.
På grunn av denne situasjonen ble det også en nedgang i bekymringsmeldinger til barnevernet. Tross politisk oppmerksomhet og behandling i Stortinget fikk man ikke til en koordinert gjenåpning. Velferdstjenestene er tett sammenkoblet, og for sårbare barn og unge holder det ikke at tjenestene ikke kommuniserer og samhandler.
Bedre forberedelser, bedre forståelse av brukernes behov og strukturer for felles styring hadde vært hjelpsomt for å håndtere dette bedre. Sammen med færre endringer og en mer balansert kommunikasjon og informasjon om de nasjonale tiltakene. | en_US |
