Er begrepet "fast driftssted" utdatert? Hvordan flernasjonale selskaper med høy digital tilstedeværelse truer med å gjøre gamle skatteregler overflødige.

Abstract

Hva skal til for at en stat kan tillate seg å skattlegge et selskap som er hjemmehørende i en annen stat? Begrepet "fast driftssted" har i mer enn hundre år vært et tema for diskusjon når det kommer til staters rett til å skattlegge over landegrenser. Økt globalisering og en stadig økende internettøkonomi har ikke gjort disse diskusjonene lettere, og det stilles nå spørsmål ved om begrepet "fast driftssted" har utspilt sin rolle og hvorvidt det burde erstattes med et som er mer tilpasset en digital verden. Fysisk tilstedeværelse er i mindre grad nødvendig for et selskap som vil operere i et annet land enn sitt eget, særlig ved salg av digitale produkter, og det er mulig å unngå å etablere fast driftssted (og dermed unngå beskatning i land hvor man tilbyr sine tjenester) ved å velge en digital forretningsmodell. Flernasjonale selskaper kan på denne måten strukturere seg ut av skatteplikt, noe som klart er i strid med hensikten bak regelverket rundt fast driftssted. Å oppnå internasjonal enighet om nye måter å skattlegge digitale selskaper på er et krevende arbeid og det er ikke til å legge skjul på at presset økonomi kan føre til interessekonflikter mellom hjemstater og kildestater. Høyere skatteinntekter hos den ene vil i de fleste tilfeller føre til en lavere skatteinntekt hos den andre.