Internprising ved restrukturering av konsernintern forretningsvirksomhet «under hvilke omstendigheter krever armlengdeprinsippet at det ytes vederlag ved konsernintern omfordeling av eiendeler, funksjoner og/eller risiko, og potensiell påfølgende allokering av fortjenestepotensial som følge av endringene?»

Abstract

I vår avsluttende oppgave på Handelshøyskolen BI har vi valgt å granske de internprisingsspørsmål som kan oppstå når et multinasjonalt konsern velger å foreta restruktureringer innenfor samme interessefellesskap, jf. skatteloven § 13-1. Særlig har vi undersøkt i hvilke tilfeller armlengdeprinsippet i henhold til OECDs retningslinjer for internprising krever at det skal ytes vederlag i situasjoner hvor man flytter på eiendeler, funksjoner og/eller risiko mellom konsernenheter, da slike endringer gjerne medfører at det tilhørende profittpotensialet som disse har også potensielt kan forskyves på. Imidlertid stipulerer armlengdeprinsippet at det ikke nødvendigvis må ytes vederlag i enhver situasjon hvor et foretak får redusert sitt inntjeningspotensial som følge av konsernintern omfordeling av eiendeler, funksjoner og/eller risiko.

Det sentrale for vederlagsspørsmålet ved restrukturering av virksomheten i henhold til OECDs retningslinjer for internprising er istedenfor avgrenset til å forstå restruktureringens egenart, slik at man i det påfølgende trinn kan komme frem til hva to uavhengige parter ville ha gjort under tilsvarende omstendigheter. I en særstilling står spørsmålene om hvorvidt det har blitt overført “noe av verdi” mellom partene, eller om løpende avtaler “termineres eller reforhandles”, og dernest om en uavhengig part ville kompensert den skadelidte for det tapte fortjenestepotensialet under tilsvarende omstendigheter.

Våre funn viser at vederlagsspørsmålet krever nøye analyser av transaksjonens art, for å nøyaktig avgrense hva som er gjenstand for overførsel. Utgangspunktet er kontraktens ordlyd, imidlertid holdt opp mot partenes opptreden forut og etterfølgende restruktureringen. Videre finner vi at en betydelig resultatnedgang hos overdrager, med en tilsvarende gevinst hos overtaker, ofte blir brukt som en indikasjon på at restruktureringen medfører en forskyvning i fortjenestepotensial det skal ytes vederlag for. Dog finner vi at metoden bør anvendes med varsomhet og kun som et støtteargument, da den ikke direkte har sitt utspring fra armlengdeprinsippet. Vederlagsspørsmålet må med andre ord ta i betraktning alle relevante forhold, også eksterne markedsforhold, ettersom endringer i resultatnivå også kan forklares av andre faktorer enn selve restruktureringen.