| dc.description.abstract | denne masteroppgaven har vi ut ifra en rettsdogmatisk analyse tatt for oss
problemstillingen om et brudd på utsatt offentliggjøring kan innebære
markedsmanipulasjon. Problemstillingen tar utgangspunkt i to av de mest sentrale
regelsettene i markedsmisbruksforordningen (MAR), nemlig definisjonen av
markedsmanipulasjon og utsteders løpende informasjonsplikt.
Utstederes løpende informasjonsplikt har med implementeringen av MAR blitt
enda mer omfattende enn ved tidligere regelverk. Adgangen til å utsette
offentliggjøringen av innsideinformasjonen anses derfor særlig betydningsfull for
utsteder. Et fullstendig tilbakehold av innsideinformasjon, der ingen informasjon
offentliggjøres fra utsteder, straffes allerede etter en bestemmelse i MAR. Blant
finanstilsynene i EØS i dag er det dog ulike forståelser, og noen
tilsynsmyndigheter åpner for at et brudd på utsatt offentliggjøring også kan
straffes etter markedsmanipulasjonsforbudet.
Analysen er gjort ut ifra den EU-rettslige metoden, men med utgangspunkt i en
norsk rettssammenheng. Masteroppgaven benytter derfor norsk relevant
rettspraksis i drøftelsen. Av særlig betydning for analysen er den tekstuelle,
formålsorienterte og kontekstuelle tolkningen, samt prinsippet om «legal
certainty».
Gjennom bruk av formålsorientert og kontekstuell tolkning finner vi flere
momenter som taler for at brudd utsatt offentliggjøring av innsideinformasjon bør
omfattes av markedsmanipulasjonsforbudet. På den andre siden har vi gjennom en
tekstuell tolkning og ved bruk av prinsippet «legal certainty» kommet frem til at
en klar ordlyd ikke kan settes til side for formålshensynene. Det er ikke slik at et
brudd på utsatt offentliggjøring går ustraffet under MAR.
Vi konkluderer dermed i denne masteroppgaven med at brudd på utsatt
offentliggjøring ikke kan innebære markedsmanipulasjon. | en_US |
