Maritime fremdriftssystemer

Abstract

Ferge- og hurtigbåtsegmentet har det største utslippsreduksjonspotensialet innen skipssegmentene (KLD, 2020, s. 135), og i 2020 kom regjeringen med et krav om at alle nye fergeanbud skal forutsette lav- eller nullutslipp fra 2023. For hurtigbåtene skal kravet gjelde fra 2025 (Norum & Molde 2020). Sjøfartens utslipp skal ifølge regjeringens ambisjoner også halveres innen 2030, og den nasjonale karbonsatsen på drivstoff skal økes 5 % årlig. Hurtigbåtsegmentets egenart gjør det vanskeligere å gå over til lav- og nullutslippsteknologier sammenlignet med fergesegmentet. Det overordnede spørsmålet som søkes besvart i denne oppgaven, vil handle om hvilke fremdriftssystemer som er best egnet med hensyn til utslipp og kostnader som erstatning for dagens fossile energi. Den overordnede problemstillingen lar seg sammenfatte i følgende to forskningsspørsmål: (1) Hvilke av fremdriftssystemene marin gassolje, batteri og hydrogen har lavest utslipp, og (2) hvilke av de nyere alternativene gir lavest kostnader sett i forhold til det konvensjonelle? Problemstillingen undersøkes ved hjelp av en livssyklusanalyse av utslippene og en investeringsanalyse av kostnadene. I tillegg utarbeides en scenarioanalyse for å undersøke risikoaspektet. Resultatene viser at fremdriftssystemet med flytende hydrogen har lavest utslipp, men også høyest kostnader. Batterisystemet har også lave utslipp, og er i motsetning til systemer med marin gassolje mer lønnsomt allerede i dag. Det som peker seg fram som en av de største utfordringene med batterisystem er begrensningene på rekkevidden. Det fins dermed ikke noen ideelle alternative nullutslippsløsninger på lengre strekninger i dag, kun på korte. Dermed gjenstår det fremdeles teknologisk utvikling for at nullutslipp skal bli konkurransedyktig.