| dc.description.abstract | Denne avhandlingen belyser både norsk og internasjonal skatterett, med et fokus på
utarbeidelsen og forslag til modernisering for å imøtekomme den digitale
revolusjonen verden har gjennomgått de siste tjue årene.
Digitaliseringen har banet vei for nye, lukrative forretnings- og skattemodeller.
Modeller som gir selskaper mulighet til å innhente inntekter fra alle verdens stater,
uten å utløse skatteplikt på lik linje som tradisjonelle selskaper med fysisk
tilstedeværelse ville ha gjort. En uheldig kombinasjon av utdaterte skattelovverk,
både nasjonalt og internasjonalt, har resultert i at jurisdiksjoner ikke korrekt får
skattlagt den verdien som skapes i og eksporteres fra deres stat. Selskaper som
benytter seg av slike modeller har ofte usedvanlig høye marginer, hvor en stor andel
av den overskytende marginen stammer fra den relativt lave andelen skatt
selskapene betaler, sett i forhold til selskapets totale profitt.
Både myndigheter og borgere har de siste årene uttalt misnøye over de nye
forretningsmodellene, hvor de mener stater snytes for skatt de selv burde ha rett til
å kreve. Det har av den grunn blitt iverksatt initiativer av blant andre EU og OECD
med intensjon om å utarbeide utbedringer til skatteavtaler for å rettferdig allokere
retten til å beskatte den digitale økonomien. Av det arbeid som er utført hittil er
tilføyelsen av ulike former for «virtual permanent establishment» til dagens
eksisterende «permanent establishment» begrep i OECD mønsteravtale et lovende
fremskritt.
Vår intensjon med denne avhandlingen er å se nærmere på enkelte forslag som
omhandler tilføyelsen av ulike former for «virtual permanent establishment» og
belyse hvorvidt de forskjellige tilnærmingene treffer det formål som er tiltenkt, og
hvilke konsekvenser forslagene eventuelt medbringer. | nb_NO |
