Virtual permanent establishment- skattlegging av den digitale økonomien

Abstract

Denne avhandlingen belyser både norsk og internasjonal skatterett, med et fokus på utarbeidelsen og forslag til modernisering for å imøtekomme den digitale revolusjonen verden har gjennomgått de siste tjue årene. Digitaliseringen har banet vei for nye, lukrative forretnings- og skattemodeller. Modeller som gir selskaper mulighet til å innhente inntekter fra alle verdens stater, uten å utløse skatteplikt på lik linje som tradisjonelle selskaper med fysisk tilstedeværelse ville ha gjort. En uheldig kombinasjon av utdaterte skattelovverk, både nasjonalt og internasjonalt, har resultert i at jurisdiksjoner ikke korrekt får skattlagt den verdien som skapes i og eksporteres fra deres stat. Selskaper som benytter seg av slike modeller har ofte usedvanlig høye marginer, hvor en stor andel av den overskytende marginen stammer fra den relativt lave andelen skatt selskapene betaler, sett i forhold til selskapets totale profitt. Både myndigheter og borgere har de siste årene uttalt misnøye over de nye forretningsmodellene, hvor de mener stater snytes for skatt de selv burde ha rett til å kreve. Det har av den grunn blitt iverksatt initiativer av blant andre EU og OECD med intensjon om å utarbeide utbedringer til skatteavtaler for å rettferdig allokere retten til å beskatte den digitale økonomien. Av det arbeid som er utført hittil er tilføyelsen av ulike former for «virtual permanent establishment» til dagens eksisterende «permanent establishment» begrep i OECD mønsteravtale et lovende fremskritt. Vår intensjon med denne avhandlingen er å se nærmere på enkelte forslag som omhandler tilføyelsen av ulike former for «virtual permanent establishment» og belyse hvorvidt de forskjellige tilnærmingene treffer det formål som er tiltenkt, og hvilke konsekvenser forslagene eventuelt medbringer.