Er det muligheter for Pareto-forbedringer i det norske merverdiavgiftssystemet?

Abstract

Det norske merverdiavgiftssystemet har en alminnelig merverdiavgiftssats på 25 pst. og flere reduserte satser (0 pst., 10 pst., og 15 pst.). Norge har ulike merverdiavgiftssatser for ulike varer og tjenester, og systemet kalles derfor et differensiert merverdiavgiftssystem. I 2015 utgjorde inntektene fra merverdiavgiften om lag 19 pst. av statens inntekter, og er således viktige for finansieringen av velferdsstaten Norge. I denne hovedoppgaven undersøker vi om det er muligheter for Paretoforbedringer i det norske merverdiavgiftssystemet. En Pareto-forbedring innebærer at enten innbyggerne får bedre forbruksmuligheter uten at staten får verre forbruksmuligheter, eller at staten får bedre forbruksmuligheter uten at innbyggerne får verre forbruksmuligheter. For å undersøke problemstillingen har vi gjennomført to komparative studier. I det første komparative studiet var målet å identifisere det merverdiavgiftssystemet med høyest ytelse og prestasjon. Ved å sammenligne merverdiavgiftssystemene i Norge, Danmark, Sveits og Japan finner vi hvilket system som utøver bestepraksis innenfor ti benchmarks, og samlet. Resultatet fra studien viste at Danmark utøvet beste-praksis. I det andre komparative studiet undersøkte vi om det var muligheter for Paretoforbedringer i det norske systemet ved en tilnærming til det danske systemet. En tilnærming innebærer å øke de reduserte merverdiavgiftssatsene (10 pst. og 15 pst.) til én alminnelig sats (25 pst.). Vi har brukt ti måleparametere på statens og innbyggernes forbruksmuligheter for å undersøke om tilnærmingen gir muligheter for Pareto-forbedringer. Tilnærmingen forventes å øke statens inntekter fra merverdiavgiften, slik at staten får bedre forbruksmuligheter. Innbyggerne må derimot bruke en større andel av sin inntekt på varer og tjenester. De får dermed i utgangspunktet verre forbruksmuligheter.Innbyggerne kan imidlertid få økt sine forbruksmuligheter dersom staten bruker inntektsøkningen på bedre offentlige tjenester. For at dette skal kunne kalles en Pareto-forbedring må verdien av velferdsgodene være høyere enn innbyggernes økte innbetalinger i merverdiavgift. På kort sikt er det vanskelig å se for seg at de offentlige tjenestene kan forbedres mer enn avgiftsøkningen. Vår konklusjon er derfor at det ikke er muligheter for Pareto-forbedringer i det norske merverdiavgiftssystemet på kort sikt, ettersom innbyggerne er forventet å få verre forbruksmuligheter. På lang sikt er det derimot mulig at de offentlige tjenestene kan forbedres tilstrekkelig. Dersom alle innbyggerne får tilgang på flere og bedre velferdsgoder, som har en høyere verdi enn det innbyggerne må betale i øke merverdiavgifter, forventer vi at innbyggerne får bedre forbruksmuligheter. På lang sikt er vår konklusjon at det er muligheter for Pareto-forbedringer i det norske merverdiavgiftssystemet.