Begrensning av revisors erstatningsansvar

Abstract

I denne oppgaven har jeg belyst temaet begrensning av revisors erstatningsansvar. I de siste årene har mange diskusjoner om begrensning av revisors erstatningsansvar dukket opp. Den 5. juni 2008 utstedte Europakommisjonen en anbefaling til medlemslandene om å begrense revisjonsselskapenes sivilrettslige ansvar, og Finansdepartementet sendte rekommandasjonen på høring den 17. desember 2008 med høringsfrist 31. mars 2009. Frem til nå har mange europeiske land innført lovbestemte grenser for revisors erstatningsansvar: Østerrike, Belgia, Tyskland, Hellas, Nederland, Slovenia og Storbritannia (Speitzer og Jepsen 2013). Og ifølge administrerende direktør Per Hanstad i Den norske Revisorforening blir revisjonskvalitet i disse landene ikke svekket som følge av begrensningen. Kanskje dette er en oppmuntring for Norge. Selv om Norge ikke forplikter seg til å gjennomføre rekommandasjonen for det er ikke et direktiv, men en anbefaling, er det likevel gunstig for Norge å ha et tilsvarende regelverk som EU har, med hensyn til betydelig tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen og konkurranse i den europeiske revisjonsbransjen. Derfor kan det bli nødvendig å gjennomføre begrensning av revisors erstatningsansvar i det norske regelverket. Jeg har stilt ”Bør revisors erstatningsansvar begrenses og hvordan skal det begrenses?” som problemstilling. For å besvare spørsmålene analyser jeg revisjonsbransjes struktur og endring i Norge, seks norske dommer om revisors erstatningsansvar og ser jeg på andre lands situasjon om ansvarsbegrensning, deretter redegjøres argumenter for og mot ansvarsbegrensningen. Det vil si at oppgaven bygger på juridisk metode ved domsanalyse og casestudie om andre lands situasjon. Ved analyser av dommene fokuserer jeg på om erstatningsbeløp som revisor må betale er for høyt i forhold til revisors skyld og andre skyldig parters medvirkning. Ved å se på andre lands situasjon tar jeg hensyn til deres begrensningsregler, begrensningsmetoder og årsaker til innføring av begrensningen, slik at det kunne bli en referanse til vurdering om ansvarsbegrensning – nødvendighet og metoder i Norge. Til slutt sammenligner jeg noen begrensningsmetoder. Etter analyse av revisjonsbransje, dommene og vurdering av andre lands situasjon konkluderer jeg at revisors erstatningsansvar bør begrenses. I praksis har revisor ikke bare erstatningsansvar for egen skyld, men også for andres, for eksempel styre og daglig leder som har hovedansvar for selskapets finansrapportering. Det er på tide å sette rimelige grenser for revisors erstatningsansvar. Og de rimelige grensene må fungere effektivt uten å medføre svakere kvaliteten på revisjonsarbeid. Etter begrensningen kan resten av skadelidtes økonomiske tap få dekket fra ledelsen eller andre skadevolder.