Kan konkurranse bidra til lavere legemiddelpriser?: en evaluering av myndighetenes prisregulering

Abstract

Reformene i legemiddelmarkedet de senere årene er synlige for de fleste. Apotekene er blitt flere, de er mer tilgjengelige, og de har utviklet et nytt og mer forbrukervennlig butikk-konsept. Markedet er i dag kjennetegnet ved en lokaliserings- og kvalitetskonkurranse mellom kjedene. Reformene har imidlertid ikke endret de fundamentale trekkene ved legemiddelmarkedet som gjør krav på omfattende regulering. Myndighetene ønsker fremdeles å forsikre befolkningen mot store legemiddelutgifter. Staten har dermed påtatt seg hovedansvaret for å betale legemiddelutgiftene som følger av legenes legemiddelforeskrivning. Dette nødvendiggjør regulering av prisdannelsen i markedet.

Denne rapporten ser nærmere på hvordan reguleringen er utformet og identifiserer en del svakheter. Oppmerksomheten rettes mot mulighetene for å utløse priskonkurranse på legemidler som ikke lenger er patentbeskyttede. Myndighetenes målsetting på dette området medførte etablering av ordningen med generisk bytte. Isolert sett skulle denne ordningen legge grunnlag for priskonkurranse, men prisreguleringen forøvrig har forhindret at dette har gitt seg utslag i vesentlig lavere legemiddelpriser i apotekene. Selv om generisk bytte gir økt forhandlingsmakt til grossistene og dermed lavere innkjøpspriser på grossistnivå, er det fremdeles kjedene som fastsetter pris til apotek (AIP) og dermed ut av apotek (AUP). En stor svakhet i dagens system er at endringer i prisene mellom kjedene og produsentene (GIP) ikke får noen direkte konsekvens for de regulerte prisene videre i forsyningskjeden.

Rapporten foreslår derfor en overgang til fastsettelse av maksimal GIP. Kombinert med et avansereguleringssystem for forsyningskjeden, vil dette i større grad forventes å utløse priskonkurranse som blir synlig på AUP-nivå. Dette foreslås som en grunnreform som kan bygges ut på ulike måter for å fange opp konkurransepotensialet i generikasegmentet:

Dagens refusjoner av apotekenes blåreseptekspedisjoner kan, i stedet for å baseres på apotekets faktiske innkjøpspris, baseres på en målestokkbasert refusjonssats. Den målestokkbaserte refusjonssatsen skal reflektere gjennomsnittlig innkjøpspris i markedet. På den måten vil kjedene gis et sterkt økonomisk incentiv til å utlevere legemidler med lave innkjøpspriser. En utvidelse er at staten bruker auksjonsprinsippet for en del viktige preparater på blåreseptlisten. Produsentene inviteres i et slikt system til å konkurrere om enerett til å forsyne markedet med blåresept-preparater.