| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven behandler kravet til minste aksjekapital for aksjeselskaper
i Norge, jf. asl. § 3-1, og om aksjekapitalen bør reduseres. Det har på 2000-tallet
vært en utvikling i EU, der land har redusert eller opphevet kravet til minste
aksjekapital, noe som blant annet gjelder for Finland. Vi sammenligner derfor
Norges og Finlands lovverk, og ser på hvilke samfunnsøkonomiske effekter
minstekravet har. Dette gjør vi for å se om en reduksjon av krav til minste
aksjekapital, kan være hensiktsmessig for Norge. For å kunne svare på dette, har
vi undersøkt hvorvidt hensynene som begrunner minstekravet i forarbeidene, taler
for en reduksjon av minstekravet. Dette er hensynet til kreditorer, aksjonærer og
samfunnet.
Våre funn i oppgaven er for det første at kravet til minste aksjekapital ikke gir
tilstrekkelig dekningsmulighet for kreditor, og reelt sett kan dekningsmuligheten
være borte i sekundet selskapet er stiftet. Dette kan gi et feil bilde av selskapets
økonomiske stilling. Det ble poengtert at kreditor må foreta egne undersøkelser
om kredittverdigheten til selskaper. Kravet har således ikke en betydning for
kreditors interesse, da de blir beskyttet gjennom andre regler og kan sikre sine
interesser på andre måter.
For det andre tilsier aksjonærinteressene at kravet til minste aksjekapital burde
reduseres. På grunnlag av at aksjonærer kan allokere finansiering på en fleksibel
måte og at aksjeselskapsformen vil bli tilgjengelig for alle.
For det tredje fant vi både positive og negative sider for samfunnsinteressene ved
en reduksjon av minstekravet. En reduksjon vil kunne bidra til høyere
etableringsvillighet, noe som kan bidra til økt verdiskapning. På den andre siden
kan det føre med seg noe høyere useriøsitet gjennom konkurser og nedleggelser
for selskaper med lavere aksjekapital. Dersom minstekravet skulle hatt en effekt
for useriøsitet, burde den ha blitt satt vesentlig høyere.
Konklusjonen på vår oppgave er derfor at en reduksjon vil være hensiktsmessig. | en_US |
