Sikring av en bærekraftig kulturøkonomi, nødvendiggjør innføring av DSM-direktivet

Abstract

I EØS-land som Norge har ikke nylig vedtatte EU-direktiv noen direkte virkning. Det foreslåtte Digital Singel Market-direktivet (heretter DSM),1 må gjennom en rekke vedtak i EFTA-systemet (bl.a. i EØS-komiteen og Stortinget) før det eventuelt blir en forpliktelse i norsk rett. I motsetning til de øvrige nordiske EU-landenes representanters innslag til Det nordiske opphavsrettssymposiet, vil foreliggende ”norsk kommentar til DSM-direktivet” derfor snarere omhandle nødvendigheten av det nylig vedtatte DSM-direktivet, sett i lys av norsk rett, ny norsk forskning på musikkfeltet og slik artikkelforfatteren ser det.2 Norge fikk ny åndsverklov i 2018.3 EUs arbeid med DSM-direktivet forelå som forslag på det tidspunktet departementet i Norge var i gang med å utarbeide ny åndsverklov. I prosessen med den nye loven ble det skjelet til enkelte overordnete prinsipper fra det pågående direktivarbeidet i EU, bl.a. bestemmelsen om rimelig vederlag.4 En regel om rett til rimelig vederlag ble derfor innført i den nye loven, men med et litt annet innhold enn regelen som fremgår av DSM-direktivet (art. 18 flg.). Etter mitt syn, vil dette kreve lovendring dersom direktivet blir gjennomført i norsk rett.5 I det følgende vil det kort redegjøres for hvilke endringer som synes nødvendige i den norske åndsverkloven når (dersom) direktivet blir gjennomført. Videre vil enkelte sentrale bestemmelser i DSM-direktivet bli vurdert på grunnlag av en utredning Handelshøyskolen BI i samarbeid med Menon Economics (heretter BI) har foretatt for Kulturdepartementet.