Profitten setter tonen, og investeringene danser deretter: En nyvurdering av bankkrisen i 1920-årene

Abstract

Tidligere var den konvensjonelle visdommen blant norske historikere at bankkrisen på 1920-tallet ble forårsaket av Norges Banks paripolitikk, det vil si bestrebelsene på å føre den norske kronen tilbake til førkrigstidens gullparitet. Artikkelen presenterer empiri som gjør det rimelig å forkaste denne forklaringen. I stedet for paripolitikk førte Norges Bank fra høsten 1920 en politikk for såkalt produksjonsbeskyttelse, og tilførte bankene likviditet. Det var først fra høsten 1924 og særlig fra 1925 at den norske kronen steg i verdi. Basert på nye tapsestimater finner artikkelen at bankkrisen nådde en topp i 1922, og siden krisen startet i 1920, kunne den umulig ha blitt forårsaket av hendelser i 1924–25. I nyere litteratur har flere forskere nå kommet til at den internasjonale etterkrigskrisen var hovedårsaken til den norske bankkrisen. Dette blir ofte kombinert med henvisning til kredittekspansjonen under krigen, og rentepolitikken fra 1920. Artikkelen styrker argumentet om at grunnlaget for krisen ble lagt under den spekulative krigsøkonomien, men viser at boomen primært ble drevet av en økende gjennomsnittlig profittrate. Dette ga insentiver til en enorm kredittekspansjon, som medførte kraftig vekst i spekulative og risikable investeringer. Resultatet ble inflasjon i aktivapriser og forsterket finansiell sårbarhet. Fra en topp i 1916 falt imidlertid profittraten, og dermed falt investeringene betydelig frem til 1922 (med unntak av etterkrigsboomen i 1919). Bankkrisen startet tidlig høsten 1920. Stadig flere bedrifter misligholdt lånene sine, og artikkelen konkluderer med at den bakenforliggende årsaken til krisen var motsetningene i kapitalakkumulasjonen, særlig kombinasjonen av fluktuerende profittrate og spekulativ kredittekspansjon. Men den etterfølgende internasjonale nedgangen, som forårsaket en massiv deflasjon i Norge, førte til at et ytterligere antall finansielt sårbare bedrifter misligholdt stadig flere lån. Dermed ble bankkrisen kraftig forverret, og vokste i så vel omfang som dybde.

Profitten setter tonen, og investeringene danser deretter: En nyvurdering av bankkrisen i 1920-årene