| dc.description.abstract | Under IFRS 16 skal leiekontrakter innregnes i leietakers balanse etter en metode
sammenlignbar med hvordan finansielle leieavtaler har blitt behandlet etter den
utgående regnskapsstandarden, IAS 17. Generelt vil kapitalisering av leiekontrakter
resultere i innregning av bruksretteiendeler og leieforpliktelser, noe som igjen gir
økt rapportert gjeld og økte balanseverdier. Samtidig vil endret klassifisering av
resultatposter resultere i et skifte når det kommer til sentrale resultatmål og
økonomiske forholdstall som i stor grad anvendes av regnskapsbrukere. Endring i
resultat- og balansemål krever at egenkapitalinteressenter, långivere og
kredittanalytikere tilpasser sine analysemodeller på en måte som opprettholder
konsistensen analysegrunnlaget og underbygger analyseformålet. Den nye
regnskapsstandarden er i stor grad drevet frem av synet på leiekontrakter som en
form for finansiering. For at brukere skal oppnå formålet med egne analyser og for
å opprettholde konsistens i analysene, bør regnskapsbrukere forstå på hvilket
grunnlag leiekontrakter er innregnet etter IFRS 16. Leieavtalene som innregnes
etter den nye standarden er basert på blant annet leieperiode og fremtidige
leiebetalinger, og hvordan selskaper vurderer slike faktorer har betydning for
leieforpliktelsen som presenteres i regnskapet. Spesielt blant gjeldsinteressenter har
IFRS 16 betydning for brukernes analyseprosess, ettersom disse brukerne historisk
sett har gjort systematiske justeringer av operasjonelle leiekostnader i sine analyser.
Konsekvensene for regnskapsbrukere synes å være noe ulike blant brukergruppene,
og alle konsekvenser anses foreløpig ikke å være kartlagt. Brukerne understreker
blant annet at bestepraksis veier tungt når det kommer til analysemetodikk og
interne rutiner. Flere ønsker derfor foreløpig ikke å konkludere på hvilke endringer
som skal gjøres i interne rutiner og analyser før tilstrekkelig beslutningsgrunnlag
og ytterligere rapportering underlagt IFRS 16 foreligger. | nb_NO |
