Internprising - Kostnadseffekten for norske skattytere som følge av endringene i OECDs retningslinjer etter BEPS-prosjektet

Abstract

På toppmøtet i Mexico i 2012 forespurte G20 landene OECD om de kunne komme med en utredning angående BEPS. OECD tok dette til seg, og det var starten på BEPS-prosjektet. 2013 kom rapporten ved navn «Adressing base erosion and profit shifting» som tok opp 15 punkter angående BEPS. Mange av punktene er blitt implementert som endringer og presiseringer i transfer pricing guidelines fra 2017. I Norge har vi rapporterings- og dokumentasjonskrav, internrettslige regler for internprising og tatt til oss mye av det OECD kommer med. Ved at vi har et så sterkt forhold til retningslinjene i Norge, så vil det si at Norge følger retningslinjene ved internprising. Endringene og presiseringene i OECDs retningslinjer gjør at selskaper risikerer høyere kostnader grunnet endrede rutiner mv. Dette er kostnader som kan komme av økte dokumentasjonskostnader, at OECD vil ha mer samstemthet ved immaterielle eiendeler og rettigheter. I tillegg har de lagt mer vekt på substansen, altså at transaksjonene skal reflektere den økonomiske realiteten og ikke kun være basert på fordeling av risiko blant konserner etter kontrakter. Endringene som foregår har kanskje ikke vært like drastiske som man skulle ha sett for seg ved første øyekast. I samtale med flere konsernselskaper, samt konsulentog revisjonsselskaper har disse bekreftet og avkreftet en del av antagelsene man kan komme med. Eksempelvis har OECD fjernet hele kapittel 6 i retningslinjene sine for deretter å erstatte dette med et nytt språk og presiseringer. Andre store endringer som mulig har bidratt til kostnadsøkning i MNF er land-for-land rapporteringen som er helt ny fra tidligere. Denne masteroppgaven vil ha hovedfokus på mange ulike temaer og aspekter ved de nye retningslinjene til OECD som følge av BEPS-prosjektet. Problemstillingen søker svar på om dette har bidratt til en kostnadsøkning i forbindelse med internprising av immaterielle eiendeler.