Endring av skatteloven § 2-2 første ledd -hjemmehørendebegrepet

Abstract

Denne oppgaven handler om hvordan hjemmehørendebegrepet i skattelovens § 2- 2 første ledd bør oppdateres for å tilpasses den skatterettslige internasjonale utviklingen. Oppgaven belyser internrettslige og internasjonale utfordringer knyttet til utarbeidelsen av et robust bostedsbegrep i dagens globaliserte verden. Store deler av oppgaven baseres på høringsnotatet, “Endring i skattelovens § 2-2 første ledd”, og handlingsplanen fra BEPS-arbeidet. I utarbeidelsen av et slikt bostedsbegrep er det essensielt å se de nasjonale og internasjonale rettskildene i sammenheng. Mangel på internasjonal samhandling har ført til ulikheter i statenes interne rett, noe som skaper et lovgivnings vakuum og gir muligheter for skatteunngåelse. Det har derfor vært naturlig å innledningsvis foreta en internrettslig vurdering av gjeldene rett, samt en gjennomgang av bostedsbestemmelsen i skatteavtaler. Våre drøftelser viser at hjemmehørendebegrepet er uavklart og lite forutsigbart for skattyter, samt at begrepet er enkelt manipulerbart, og i liten grad samsvarer med skatteavtaleretten. Det foreligger altså et behov for endring av dagens regler. Deretter diskuteres høringsnotatet med tilhørende høringssvar, og oppgaven identifiserer og analyseres problemstillingene som belyses. Gjennomgangen av internrett, skatteavtalerett og analysen av høringsnotatet med høringssvar indikerer behovet for et prinsipielt skille mellom selskap stiftet i Norge, og selskap stiftet i utlandet. For norske selskaper bør det innføres et stiftelsesprinsipp, dette vil bidra til økt forutsigbarhet, enklere regler både for skattyter og skattemyndigheter, samt fungere hensiktsmessig i internasjonal sammenheng. For selskap stiftet i utlandet kreves det en noe bredere vurdering av selskaps reelle tilknytningsforhold, imidlertid bør ikke vurderingen være så bred at den bryter med det prinsipielle skillet mellom begrenset skatteplikt og globalskatteplikt. Hjemmehørendevurderingen bør i slike tilfeller være en konkret vurdering av stedet selskapet reelt er sterkest tilknyttet, hvor selskapets bransje og selskapsform tas hensyn til. Vurderingskriteriene bør følgelig også lovfestes. Avslutningsvis diskuteres unntaksbestemmelsen. Vi stiller oss kritiske til innføring av en slik bestemmelse, og foreslår heller en vurdering om utarbeidelse av en generell misbruksregel.