I hvilken utstrekning målselskapets aktiva kan og faktisk blir benyttet som et element i strukturering av oppkjøpsfinansiering.

Abstract

Tema for denne masteroppgaven er visse aspekter ved finansiering av oppkjøp av selskaper. Oppkjøp er en kompleks transaksjon og mange aspekter må vurderes. Vi undersøker hvorvidt målselskapets aktiva kan og faktisk blir benyttet som et element i oppkjøpsfinansiering, med fokus på aksjeloven (asl.) § 8-10 av lov 13. juni 1997 nr. 44 og allmennaksjeloven (asal.) § 8-10 av lov 13. juni 1997 nr. 45. Problemstillingen belyses ved bruk av teori og gjennomførte intervjuer. Intervjuobjektene er valgt på bakgrunn av deres høye ekspertise innenfor sine fagfelt og oppgavens tema. Ifølge norsk aksjelovgivning kan målselskapets aktiva benyttes som et element i oppkjøpsfinansiering, dog underlagt strenge begrensninger. Asl./asal. § 8-10 reiser kompliserte tolkningsspørsmål. Dette gjelder særlig formuleringene ”stille midler til rådighet” og ”betryggende sikkerhet”. Vi finner at i situasjoner hvor lånefinansierte oppkjøp er foretatt av private equity investorer benyttes ofte målselskapets aktiva som et element i finansieringspakken. Dette belyses i oppgaven ved gjennomgang av flere eksempler. Det er svært sjeldent at de vanskelig tolkningsspørsmål som asl./asal. § 8-10 reiser kommer opp for domstolene. Det er derfor lite rettspraksis på område, noe som medfører at rettstilstanden til dels er uklar. I tilfeller hvor kjøperselskapet benytter målselskapets aktiva, viser våre resultater at dette medfører økt bruk av ressurser, herunder arbeid, tid og kostnader. Våre resultater viser at intervjuobjektene ikke anser asl./asal. § 8-10 som et praktisk verktøy, men som en begrensning. Aksjonærenes formål ved aksjeerverv er å oppnå gevinst, og lovgiver har ikke tatt innover seg at oppkjøpet skal finansieres. Ut fra teori og gjennomførte intervjuer finner vi at det er muligheter for å øke effektiviteten rundt oppkjøp. Hovedsakelig finner vi at bestemmelsens rekkevidde burde være klarere slik at det ikke foreligger en gråsone, noe som skyldes lite rettspraksis. Dette kan gjøre det lettere å ta stilling til bestemmelsen, og dermed anse den som en mulighet og ikke en begrensning. En endring kan medføre kostnadseffektivitet, og redusere ressursene som brukes i forbindelse med oppkjøp. På denne måten vil samfunnet være med på å legge til rette for oppkjøp og utnytte kapitalen mer effektivt.