Internprising av immaterielle eiendeler

Abstract

Denne masteroppgaven drøfter hvordan de nye BEPS-retningslinjene til OECD vil påvirke internprising av immaterielle eiendeler. Armlengdeprinsippet er det sentrale begrepet innenfor internprising, og er nedfelt både i OECDs mønsterskatteavtale art. 9 og skatteloven § 13-1. Mønsterskatteavtalen art. 9 er utdypet i OECDs retningslinjer for internprising og skatteloven § 13-1 (4) henviser direkte til disse retningslinjene. Som følge av G20 landene og OECDs BEPS-prosjekt, har retningslinjene blitt endret. Dette har ført til et nytt kapittel 6 som omhandler internprising av immaterielle eiendeler. Det nye kapittelet fokuserer i hovedsak på å fremme krav til at interne transaksjoner prises mer i tråd med transaksjonens reelle verdi og substans. Til tross for de nye retningslinjene, konkluderer denne oppgaven med at det fortsatt vil være utfordringer knyttet til overdragelse og verdsettelse av enkelte immaterielle eiendeler, herunder goodwill og knowhow. Den brede definisjonen av goodwill i de nye retningslinjene kan føre til ulik fortolkning i de forskjellige landene. Tilsvarende gjelder for knowhow da dette kan være vanskelig å dokumentere, og kan føre til konflikter mellom ulike land og jurisdiksjoner. Avslutningsvis presenterer oppgaven de ulike verdsettelsesmetodene innenfor internprising, og fremhever at overskuddsdelingsmetoden er den mest hensiktsmessige metoden for immaterielle eiendeler. Oppgaven konkluderer med at det er avgjørende å foreta en konkret vurdering av hver enkelt situasjon, og gjennomføre en grundig internprisingsanalyse for å verdsette den enkelte transaksjonen.