| dc.description.abstract | I denne rapporten diskuteres hvorvidt offentlig finansiert privat arbeidsformidling kan være et egnet virkemiddel i arbeidsmarkedspolitikken. Videre analyseres mulige effekter av å introdusere aktivitetsbasert finansiering av Aetat.
Vi vektlegger spesielt tre forhold som tilsier at forholdene ligger godt til rette for offentlig finansiert privat arbeidsformidling:
1. Sluttproduktet ved arbeidsformidling, overgang til arbeid, er i utgangspunktet observerbart og kvantifiserbart. Dette muliggjør effektiv kontraktsstyring av private aktører. Riktignok kan det oppstå problemer som følge av at jobber har forskjellig kvalitet (for eksempel forskjellig varighet) og ikke minst som følge av at arbeidstakerne er heterogene. Sistnevnte forhold kan medføre at private arbeidsformidlere i for stor grad setter inn ressurser på de personene som er relativt lette å formidle, på bekostning av personer hvor formidling krever mer. Vi er likevel av den oppfatning at slike problemer i rimelig grad kan forebygges ved å benytte incentivkontrakter med differensierte satser og ved å la fornyelse av kontraktene betinges med hensyn på oppnådde resultater.
2. Det er grunn til å tro at en kan oppnå effektiv konkurranse, i hvert fall i tett befolkede områder. Elementene av stordriftsfordeler ved formidling tømmes relativt raskt ut. Det eneste viktige unntaket er oppbygging av dataregistre, men i henhold til vårt forslag skal denne oppgaven frem-deles utføres av Aetat. Det er videre et poeng at det i dag eksisterer en rekke aktører i markedet som har erfaring fra formidling eller formidlingsliknende virksomhet, som vikarbyråer, personalutvelgelses-firmaer, private arbeidsformidlere og arrangører av arbeidsmarkeds-tiltak.
3. Det kan være breddefordeler mellom arbeidsformidling og andre aktiviteter som vikarutleie. Breddefordelene oppstår som følge av at aktivitetene i stor utstrekning fordrer samme type kompetanse og samme type sosiale nettverk. Konkurranse kan bidra til at gevinstene ved slike breddefordeler blir realisert.
Vi analyserer videre tre modeller for privat arbeidsformidling:
1. Arbeidsformidling hektes på allerede eksisterende tiltak, for eksempel jobbklubb.
2. Arbeidsformidling arrangeres som arbeidsmarkedstiltak (”job placement”).
3. Den private arbeidsformidleren overtar totalansvaret for arbeidsledige ved oppfølging.
Rapporten diskuterer også spesielle utfordringer som privat arbeidsformidling stilles overfor på mindre tettbefolkede steder. Vi påpeker at potensialet for privat arbeidsformidling kan være mindre utenfor de sentrale områdene, ettersom matchingproblemer her kan være mindre uttalt enn i større byer. Videre kan mulighetene for å oppnå effektiv konkurranse være dårligere.
I rapportens siste del diskuteres aktivitetsbasert finansiering av Aetat. | en |
