Når det synger i livsnerven: Motivasjon i organisasjoner fra et narrativt perspektiv

Abstract

Hva driver og motiverer personer som skaper ekstraordinære prestasjoner i organisasjoner? Hovedsvaret jeg undersøker her, er en brennende higen etter livsberikelse – en skapende kraft som kommer i mange varianter, og som ikke kan forstås uten at en tar for seg de fortellingene som gir mening til våre liv. Hvorfor fortellinger? La oss starte enkelt. ”Per klipper plenen.” Det er et tilsynelatende selvbærende og lett forståelig utsagn. Men hvorfor klipper Per plenen, og hva får han igjen for det? Den posisjonen jeg utforsker her tar utgangspunkt i at Pers motiver for plenklipping ikke kan forstås uten å tolkes inn i en eller flere fortellinger. Per kan tenkes å klippe plenen fordi naboen nettopp har gjort det, eller som en del av en ambisjon om å komme i sommerform og hvor dette er en sped start. Per kan klippe plenen fordi det er jobben hans. Per kan klippe plenen som en del av oppladningen til en romantisk aften med en partner som verdsetter denne type innsats som innledende kurtise. Eller Per kan klippe plenen som et siste og avgjørende ledd i testingen av en revolusjonerende ny gressklipperteknologi han selv har vært med på å utvikle. Forhåpentligvis er det klart fra dette eksempelet, lett inspirert fra MacIntyre (1981), at motivasjonen for Pers plenklipping arter seg vidt forskjellig ut i fra hvilket narrativ vi plasserer erfaringen innenfor. Et av MacIntyres hovedpoeng er at adferd kan ikke forstås uavhengig av motiver (MacIntyre bruker som oftest begrepet ”intensjon”), og videre at motiver ikke kan ses 2 adskilt fra den større kontekst hvor adferd utspiller seg, inkludert den konteksten som gir menneskers liv sammenheng og mening. Dette kapitlet tar for seg motivasjon i organisasjoner fra et narrativt perspektiv. Jeg bruker parallellen fra MacIntyre til å utforske det vi kan kalle et situert vokabular for motivasjon (Mills, 1940) i organisasjoner – situert både i forhold til personers livshistorier, kollektiv praksis og den kontekst denne utspiller seg i. Jeg bygger i hovedsak på narrativ psykologi, særlig knyttet til empiriske arbeidet til Dan McAdams (McAdams, 1993, 1999) og kollegaer, og også narrative teoretikere som Sarbin (1986b), Crites (Crites, 1971), Ricoeur (Ricoeur, 1980, 1991) og Bruner (Bruner, 1986, 1990). Jeg relaterer meg også til forskningsstrømmer innen organisasjonsstudier som har innslag fra narrative identitetsteori og/eller forskere som bruker et eksplisitt prosess- og utviklingsperspektiv på identitet og samtidig berører motivasjonsspørsmål (Carlsen, 2006, 2008, 2009, 2016; Dutton, Roberts, & Bednar, 2010; Ibarra, 1999; Roberts & Dutton, 2009; Roberts, Dutton, Spreitzer, Heaphy, & Quinn, 2005; Strauss, Griffin, & Parker, 2012). Det overordnede resonnementet er som følger: Vår opplevelse av sentrale livskvaliteter som mening, spenning, håp, hensikt og bidrag til andre er nært knyttet til våre livshistorier og hvordan vi kontinuerlig beriker dem, griper dem og skriver dem om i de aktiviteter vi lar være meningsbærende. Vår opplevelse av å leve vel er selve motivasjonens krybbe. Arbeidslivet er for de fleste av oss en hovedarena for slik livsberikelse. Livsberikelse handler om meningen med livet i dypest forstand, og jeg foreslår at det er når det synger i livsnerven at motivasjonskraften er sterkest i organisasjoner. For å skjønne styrken i motivene for Pers plenklipping må vi forstå i hvilken grad aktiviteten har en slik meningsbærende resonans. Jeg starter med et par korte teoretiske grunnriss om narrativer, identitet og meningsdanning før jeg diskuterer tre sett av prosesser for å generere motivasjon i et narrativt perspektiv - drama, håp og skapende bidrag (eng, ”generativity”). Eksempler fra andres og egen tidligere forskning – blant annet i Arkitektkontoret Snøhetta, med Statoils oljeletere og i analyseselskapet 3 Point Carbon (Carlsen, Clegg, & Gjersvik, 2012) – brukes som illustrasjoner underveis.