| dc.description.abstract | Artikkelen diskuterer hvilken innovasjonspolitikk som er nødvendig for å sikre nyskaping i den norske økonomien, en økonomi som er preget av en sterk spesialsiering både når det gjelder kunnskapsdannelse og utnyttelsen av den. Drøftelsen skjer på bakgrunn av en presentasjon av det norske «problemlandskap» det OECD omtaler som det norske paradoks, en gjennomgang av sentrale
innovasjonspolitiske virkemidler som klynger og innovasjonssystem, og hvordan disse virkemidler brukes i norsk innovasjonspolitikk. Avslutningsvis settes denne diskusjonen inn i en nordisk sammenheng, for å se om norsk innovasjonspolitikk kan lære av innovasjonspolitikken i de andre nordiske land, i første rekkke den finske og svenske.
Artikkelen viser at den norske innovasjonspolitikken frem til nå har sikret en sterk innovasjonsevne i de ledende industriklynger, men at dette på sikt
kan føre til innlåsingstendenser, dvs. en manglende evne til fornyelse som resulterer i en svekket internasjonal konkurranseevne. Samtidig innebærer den sterke spesialiseringen i det norske innovasjonssystem en begrenset kapasitet til å sikre nyskaping, dvs. fremvekst av ny økonomisk virksomhet, enten relatert til dagens sterke industriklynger, eller basert
på utnyttelse av ny kunnskap fra investeringer i FoU. Denne manglende nyskapingsevnen representerer
den store utfordringen i norsk nærings- og
innovasjonspolitikk, og krever at en forbedrer det kunnskapsgrunnlag en har om innovasjonspolitikk | no_NO |
