Hvor lang tid tar det før en endring i styringsrenten påvirker de andre rentene i økonomien?

Abstract

Norges Banks pengepolitiske mål er å sikre prisstabilitet og økonomisk vekst gjennom lav og stabil inflasjon. Styringsrenten er sentralbankens viktigste verktøy for å påvirke økonomisk aktivitet gjennom markedsrenter og dermed utlånsrenter. Hovedutfordringen til pengepolitikken ligger i at for ekspansiv politikk kan føre til høy inflasjon, mens for kontraktiv politikk kan føre til resesjon. Friedman hevdet at sentralbanken bør forsøke å styre mot et satt prisnivå gjennom å regulere pengemengden. I dag mener man derimot at det er en mer signifikant kobling mellom forventninger og prisnivået enn det med pengemengden. Norges Bank bruker derfor pengepolitiske rapporter for å øke transparens og forutsigbarhet i økonomien.

For å kunne utøve god pengepolitikk er det viktig å ha forståelse av hvordan økonomiens mekanismer fungerer over tid. Transmisjonsmekanismen illustrerer sammenhengen mellom renten, samlet etterspørsel, valutakursen, forventninger og prisvekst i økonomien. Samlet kan de si noe om hvorfor pengepolitiske handlinger virker med et etterslep. NEMO-modellen brukes for å analysere hvordan ulike sjokk påvirker konjunktursvingninger, og videre predikere utfall av ulike pengepolitiske handlinger.

Norges Banks likviditetsstyring regulerer mengden sentralbankreserver i banksystemet. Sentralbanken har som mål å holde kortsiktige pengemarkedsrenter nær styringsrenten. Nibor er en slik referanserente for andre finansielle priser, blant annet bankenes utlåns- og innskuddsrenter.

Vi har samlet data på styringsrenten, Nibor og utlåns- og innskuddsrentene i norsk økonomi for å teste hvor lang tid det tar før endringer i styringsrenten fører til endringer i markedet. Våre funn viser at Nibor og renten på nye utlån er best korrelert med styringsrenten uten etterslep, renten på utestående utlån med to måneders etterslep, mens innskuddsrenter korrelerer sterkest tre måneders etterslep. Nærmere analyser av tre perioder de siste ti årene støtter opp om empiri som sier at pengepolitikkens økte forutsigbarhet har økt dens gjennomslagskraft i markedet.