Miles Davis - leader of the cool

Abstract

Denne prosjektoppgaven i kurset Ledelse; makt og mening har følgende hoved-problemstilling: hva er lederskikkelsen Miles Davis' viktigste drivkraft? Oppgaven er konsentrert om Davis' liv og virke pÃ¥ 1950- og 1960-tallet. Miles Davis var en toneangivende, amerikansk jazzmusiker som gjentatte ganger redefinerte jazzen. Han ledet mange ulike jazzband, og var kjent som en sammensatt person. Han kunne være bÃ¥de reservert og gÃ¥tefull, men i andre sammenhenger tempera-mentsfull og aggressiv. I en periode ble han sett pÃ¥ som selve definisjonen pÃ¥ cool – bÃ¥de intellektuell, gatesmart og fasjonabel. Og med stor motstand mot den syste-matiske rasismen i USA. Oppgaven har en hermeneutisk analyseinngang. Kildematerialet bestÃ¥r i første rekke av to dokumentarfilmer om Davis', hans selvbiografi og eksterne biografier. Dernest akademisk litteratur om Miles Davis med utgangspunkt i ledelsesfag, afro-amerikansk musikkhistorie og mer generell musikkvitenskap. Og dessuten noe populærlitteratur på Miles Davis. Metodisk er problemstillingen dekomponert i tre delproblemstillinger som tar utgangspunkt i hvert sitt teoriperspektiv og litteratur-korpus fra kurset. Disse tre perspektivene er i) vilje til makt iht. Nietzsche, ii) karis-matisk og transformativ ledelse og iii) sensemaking og storytelling. Analysen finner at Miles Davis' drivkraft som lederskikkelse henger tett sammen med hans drivkraft som menneske. Han var drevet av et behov for å flytte grenser og utforske uoppdaget territorium innen jazz. Han var drevet av ønske om å bli likt, ha suksess, ta for seg og nyte livet, uten at hudfarge på noe vis skulle være relevant for det. Drivkraften lå i spenningen og sammensmeltningen mellom det nyskapende og det umiddelbart appellerende. Ledelse var nødvendig for å realisere prosjektet. Han kan derfor langt på vei beskrives som en indirekte leder. Alle teoriperspektivene bidro til å kaste lys over problemstillingen. Perspektivet som best belyste drivkraften i forholdet mellom lederskikkelsen og mennesket, synes å være sensemaking og storytelling. Perspektivet bidrar til interessant innsikt i Davis' egen iscenesettelse og ikke-verbale historiefortelling, og har forklarings-kraft ved mange av endringene han gjennomførte og til hvorfor han fremsto så sammensatt. Oppgaven er likevel langt fra uttømmende, den peker derfor også på andre mulige analyseinnganger til å bedre forstå Miles Davis sitt ledersk