Sammensatte ytelser i norsk MVA-rett

Abstract

En sammensatt ytelse er en transaksjon bestående av flere elementer med ulik avgiftsstatus. Det er et tilbakevendende og omstridt spørsmål hvordan man skal behandle sammensatte ytelser for avgiftsmessige formål. Problemstillingen som dukker opp når flere ytelser omsettes samlet, er om vederlaget for transaksjonen skal splittes eller ha samme avgiftsstatus, og hvilke momenter som skal få avgjørende vekt i vurderingen.

Spørsmålet har stor betydning for både stat og næringsliv, og det kan gi samfunnsøkonomiske konsekvenser om regelverket ikke er tilstrekkelig avklart.

Verken merverdiavgiftsloven eller EUs merverdiavgiftsdirektiv regulerer hvordan den avgiftsmessige behandlingen skal skje, og den såkalte læren om sammensatte ytelser er både i norsk rett og etter EU-retten hovedsakelig utviklet gjennom rettspraksis. Praksis fra EU-domstolen har derfor stor rettskildemessig betydning for medlemslandene. Merverdiavgift er imidlertid ikke en del av EØS-avtalen, og det blir dermed et spørsmål om og i hvilken grad EU-retten er relevant som rettskilde i norsk merverdiavgiftsrett. Det er ingen tvil om at norsk lovgiver nå i større grad enn tidligere er bevisst at avgiftsfritak eller andre avgiftsordninger likevel kan være i strid med EØS-avtalen. Ett av spørsmålene man kan stille i denne sammenheng, er om den norske rettsanvendelsen dermed også mer indirekte er påvirket av EU-retten, også der det ikke er eksplisitt uttalt eller tatt stilling til.

EU-domstolens rettspraksis har utviklet en såkalt hovedytelseslære som benyttes ved behandling av sammensatte ytelser i relasjon til avgiftsunntaket for finansielle tjenester etter mval. §§ 3-6. Spørsmålet er om man også i norsk rett ser en utvikling i retning EU, også på områder dels og helt utenfor avgiftsunntaket for finansielle tjenester?