Sigrid Undset - og slektskapet med Kristin Lavransdatter

Abstract

Sigrid Undset har satt tydelige avtrykk som forfatter. Hun er eneste kvinne blant de tre norske forfatterne som har mottatt Nobels litteraturpris, innenfor samme tidsepoke og tiårsperiode tidlig på 1900-tallet. Forfatterskapet hennes dreide seg om det eksistensielle, i hovedsak om kjærligheten mellom kvinne og mann, kvinnens rolle - særlig i forhold til fostring av barn, åndelig sjelsliv og kristen tro. Hun ga uttrykk for at hjertene forandret seg aldri og at kjærligheten brøt alle lover. Denne tidløsheten kom til uttrykk i hennes litteratur som ble skapt både med middelalderen og hennes samtid som bakteppe. Middelaldertrilogien om Kristin Lavransdatter regnes som hennes hovedverk. Hovedproblemstillingen for denne oppgaven har vært gjennom forståelseslære å drøfte: I hvilken grad foreligger det et slektskap mellom Sigrid Undset og Kristin Lavransdatter i synet på lederskap, i produksjonssfæren og i reproduksjonssfæren? - I hvilken grad framstår Sigrid Undset som en leder på kunstfeltet i og med sitt forfatterskap? - Hvordan fylte Kristin Lavransdatter rollen som familiens leder i den private sfære og som andres leder i produksjonssfæren? Teorier om det eksistensielle i livet, viljen til å lykkes og viljen til å påvirke andre gjennom relasjoner har vært lagt til grunn. Det særegne at deres lederskap har hatt så stort grensesnitt mellom den private og den offentlige sfæren er også belyst, blant annet gjennom å beskrive grad av autensitet. Kristin Lavransdatter og Sigrid Undset hadde i stor grad slektskap i synet på lederskap. De var to sterke og strie kvinner som tok tydelig ledelse i både den private og den offentlige sfæren. De strebet sterkere enn mange for å tilfredsstille behovet for kjærlighet, for å etablere familie og ta vare på barna sine, samtidig med at de tok ledelse for henholdsvis gårdsdrift og forfatterskap. Ut over dette hadde de en vedvarende søken etter det naturlige og det overnaturlige, men også vilje til å hengi seg til seg kristen tro. Paradokset mellom sterk kvinnelig selvstendighet og viljen til underkastelse, enten i forhold til en mann eller til religiøs overmakt har vært tydelig til stede.