Retten til lockout

Abstract

Retten til streik er viet mye oppmerksomhet i arbeidsrettslig diskusjon og forskning. Dette er et av arbeidsrettens «evig aktuelle» emner som stadig reiser nye problemstillinger. Arbeidsgiversidens kampmiddel, lockout, er derimot stemoderlig behandlet. Etter norsk rett er også lockout – ikke bare streik – et legitimt middel i forhandlingene om arbeids- og lønnsvilkår mellom arbeidsgivere og arbeidstagere. De to kampmidlene er likestilte. Slik har det vært siden organisasjons- og tariffavtaleutviklingen tok til i siste halvdel av 1800-tallet, og det organiserte arbeidslivet ble utviklet utover på 1900-tallet i takt med industrialiseringen. Gjennom å nedlegge arbeidet – holde tilbake egen arbeidsytelse – i fellesskap kunne arbeiderne ramme virksomhetens produksjon og derved legge press på arbeidsgiver i forhandlingene om betingelsene for arbeidskraften. Arbeidsgiverne tok etterhvert i bruk et motmiddel; de stengte arbeiderne ute fra arbeidet – nektet å motta deres arbeidsytelse – for å ramme dem økonomisk og for å svekke samholdet mellom dem. I en slik sammenheng kan lockout, slik som streik, betraktes som «en produkt av det kapitalistiske samhället». At streik og lockout er likestilte kampmidler, er utgangspunktet også etter svensk og dansk rett. Men vi behøver ikke å gå lenger enn til Tyskland før dette er annerledes. Internasjonalt er det langt fra en felles rettslig tilnærming til lockout, heller ikke i land hvor retten til streik er anerkjent. Med et internasjonalt og komparativt perspektiv vil jeg diskutere noen grunnleggende sider ved retten til lockout.Det første spørsmålet er hvordan retten til lockout kan karakteriseres etter norsk rett (punkt 2). Deretter tar jeg opp om det er noen prinsipielle forskjeller mellom de to kampmidlene, og hva som begrunner den norske likestillingen (punkt 3). Til slutt undersøker jeg hvorvidt retten til lockout kan anerkjennes som en menneskerettighet (punkt 4).