Statens arbeideres tjenestepensjoner (1814-1917)

Abstract

Tjenestepensjonsordningene for statens arbeidere mellom 1814 og 1917 er lite undersøkt. Her behandles alders-, uføre- og enkepensjoner. Det var fire hovedgrupper arbeidere i staten; for det første arbeiderne på Sølvverket på Kongsberg, der pensjonsordningen fra eneveldet ble videreutviklet til en rettighetsbasert pensjonsordning. For det andre arbeiderne ved statlige militærbedrifter som i hovedsak kopierte pensjonsordningen fra Sølvverket. På Kongsberg Våpenfabrikk gikk arbeiderne sammen om å kreve en slik pensjonsordning omkring 1860 – en tidlig form for kollektiv handling. For det tredje arbeiderne ved statens bygge- og anleggsvirksomhet som ofte var sesongarbeidere. Da disse organiserte seg på 1890-tallet, stod krav om en rettighetsbasert pensjon sentralt. For det fjerde statsbanenes fast ansatte og fastlønnede tjenestemenn, som også inkluderte noen grupper arbeidere, som fyrbøtere og verkstedarbeidere. Denne gruppen fikk rettighetsbaserte pensjoner fra 1870-årene. Sammenlignet med private arbeidsgivere var staten en tjenestepensjonspolitisk pioner ved at mange av statens arbeidere fikk rettighetsbaserte ordninger som ikke kunne endres til arbeidernes ugunst med tilbakevirkende kraft. Statens anleggsarbeidere oppnådde derimot ingen rettigheter og forble henvist til ydmykt å søke sin arbeidsgiver om pensjon på samme måte som i private bedrifter. Slike søknader ble behandlet av vedkommende departement og i siste instans avgjort av Stortinget. Listen for å innvilge slike søknader lå høyt. Først fra 1890-årene innledet Stortinget en praksis med å innvilge slike understøttelser, som reelt sett var pensjonsytelser for arbeidere og enker som ellers var henvist til fattigkassen.